Malignt betyr ondartet, kreft. Maligne lymfomer omfatter Hodgkins lymfom og ikke-Hodgkins (non-Hodgkin lymfom). For begge disse typene er det snakk om kreftutvikling som først og fremst omfatter lymfevev og "beslektet" vev. I praksis gjelder det lymfeknuter, blod, beinmarg og milt. De to hovedtypene av maligne lymfomer inndeles igjen i sine undergrupper.

I Norge får årlig 15 per 100.000 barn kreft, og hos 2,2 barn per 100.000 oppdages lymfom. Hos barn er non-Hodgkins lymfom vanligere enn Hodgkins lymfom, men forekomsten av Hodgkins lymfomer øker i tenårene.

Kreftcellene oppstår i lymfevev og begynner å dele seg ukontrollert. Etter hvert erstatter de normalt vev. Det er fremdeles uklart hva det egentlig er som får cellene til å starte den ukontrollerte celledelingen. Sykdommen kan dessuten lengre ut i forløpet spre seg og påvirke blodceller, slik at disse ikke lenger fungerer normalt.

Sikre årsaker til sykdommen foreligger ikke. Mikroorganismer er foreslått som årsak til lymfomer. Spesielt er Epstein Barr virus (det samme som forårsaker kyssesyke) foreslått som årsak, uten at man har kunnet konkludere noe sikkert.

Som oftest klager barnet over, eller foreldrene bemerker, en forstørret og uøm lymfeknute. Denne sitter ofte i nakken eller i armhulen. Omlag 25% av barna vil ha tilleggssymptomer som feber, vekttap, nattesvette, kløe og slapphet på diagnosetidspunktet. Ved non-Hodgkins lymfom har mange av barna symptomer fra kreftspredning til sentralnervesystemet, huden, skjelettet eller lungene.

Symptomene gir ofte mistanke om sykdommen. I tillegg vil mange av barna ha dårlig tilvekst. Barn som har gått lenge med sykdommen, vil ofte ha symptomer forårsaket av angrep på beinmargen:

• Anemi gjør barna bleke og tiltaksløse/slappe
• Skadet infeksjonsforsvar gir mange av barna hyppige infeksjoner

Ved legeundersøkelse kjennes ofte en uøm lymfeknutesvulst. Hos en del av barna kan man finne tegn på spredning. Dette kan være hudutslett, nerve-utfall, pustevansker eller bilyder når man hører på lungene eller smerter i skjelettet.

Av blodprøver vil man ta senkning og CRP for å se om det er tegn til infeksjon i kroppen. I tillegg vil man også måle antall og fordeling av ulike celler i blodet. Det er viktig å se på blodet under mikroskop, i et såkalt blodutstryk. Der kan man skille lymfomet fra andre tilstander som likner, slik som leukemi og infeksjoner. Man ønsker også og se på beinmargen under mikroskop. En av de viktigste undersøkelsene innebærer å ta ut en vevsbit fra en forstørrer lymfeknute og se på denne under mikroskop for å bestemme om det faktisk er snakk om lymfom eller noe annet. Det er vanlig å ta røntgen av lungene og CT av mage og bekken for å se etter forstørrete lymfeknuter og eventuell spredning.

Tilstanden har god prognose, og man behandler derfor intensivt med helbredelse som mål. Medikamentell behandling gis som spesielle kurer avhengig av type lymfom og sykdomsgrad. Ved non-Hodgkins lymfom er det vanlig å gi injeksjoner av cellegift i sentralnervesystemets hulrom (spinalvæsken). Når Hodgkins lymfom er lokalisert, gis det i tillegg til cellegift lokal bestråling.

Tilstanden forverres vanligvis gradvis, og inndeles i ulike sykdomsstadier alt etter hvor mange steder man kan gjenfinne kreftcellene. Stadiene har betydning for hvilken behandling man velger:

• I stadium 1 finner man bare kreftceller i lymfeknuter i en avgrenset region
• I stadium 2 finner man kreftceller i to eller flere lymfeknuteregioner ovenfor mellomgulvet
• I stadium 3 kan kreftceller gjenfinnes både ovenfor og nedenfor mellomgulvet (i magen)
• I stadium 4, som er det mest alvorlige stadiet, har kreftcellene spredt seg til vev utenfor lymfeknuter

Prognosen for sykdommen variere med hvilket stadium pasienten befinner seg i. Av pasienter med Hodgkins lymfom grad 1-2 vil 90% overleve sykdommen, men tilsvarende tall for grad 3-4 er omkring 50%. Blant pasienter med non-Hodgkins lymfom vil omlag 70% av barna helbredes.

Sykdommen kan gi psykiske komplikasjoner. Dette bunner som oftest i frykt for tilbakefall eller fordi sykdommen og dens behandling setter begrensninger for livsutfoldelse. Det er viktig å være oppmerksom på og motarbeide dette. Selve behandlingen kan gi flere komplikasjoner, selv om det ikke er hovedregelen. Lokale, lettere vevsskader kan oppstå i områder som bestråles. Huden vil ofte kunne bli tørr og stivere. Hormonforstyrrelser kan ses, den vanligste typen er nedsatt produksjon av tyroksin. Sentralnervøse funksjoner som hukommelse, oppmerksomhet og evne til læring kan forstyrres. I tillegg er det noen få barn som utvikler lammelser eller epilepsi. I sjeldnere tilfeller vil noen av barna som behandles senere i livet utvikle andre kreftformer. Det er imidlertid vanskelig å si om dette skyldes behandlingen eller om de ville fått de nye kreftformene uansett.

Sykdommen forstyrrer ofte normal vekst og utvikling, og det er viktig å fokusere på dette slik at det ikke blir et problem for barnet senere i livet. Man må også være oppmerksom på at en del barn utvikler psykiske forstyrrelser i tilknytning til sykdommen.

• Hodgkins lymfom
• Non-Hodgkin) lymfom
• Nakken
• Armhulen
• Kyssesyke
• Senkning
• CRP
• Lammelser
• Epilepsi
Malignt lymfom hos barn - for helsepersonell
• Ved behov for ytterligere råd eller veiledning, kontakt Kreftforeningen
  • Støtteforeningen for kreftsyke barn
  • Ungdomsgruppen i Kreftforeningen