UTGIVER AV

 

Jeg er helsepersonell

  • Publisert: 14.10.2009
  • Sist revidert: 23.02.2014
  • Sist endret: 23.02.2014

Blodet som sirkulerer i kroppen, består av flere komponenter: Røde blodceller, som frakter oksygen; hvite blodceller eller leukocytter, som bekjemper infeksjon; og blodplater, også kalt trombocytter, som hjelper til å danne blodpropper. Den stråfargede væskedelen av blodet kalles plasma. Blodoverføring, en transfusjon, kan kreves av mange grunner, blant annet i forbindelse med kreftbehandling.

En transfusjon er en overføring av blod eller blodkomponenter gjennom et kateter, et tynt rør via en intravenøs nål, et sentralt venekateter eller et perifert innsatt sentralt venekateter. En transfusjon kan inneholde alle eller bare én av blodkomponentene, og kan komme fra en donor eller har blitt høstet fra pasienten selv før en behandling.

Før en transfusjon kan gis, må resultatene fra blodprøver vurderes for å finne ut hvilken eller hvilke blodkomponenter pasienten behøver. Hvis pasienten har tegn på blodmangel (anemi) og prøvene viser at antallet røde blodceller er lavt, så vil røde blodceller bli transfundert. Når kroppen ikke mottar nok oksygen, vil symptomer som slapphet, svimmelhet og kortpusthet oppstå.

Pasienter som mottar kjemoterapi, cellegift, utvikler ofte lave verdier med røde blodceller, en tilstand som betegnes kjemoterapi-indusert anemi. Pasienter med denne tilstanden vil motta røde blodceller fra donor der blodcellene er skilt fra resten av blodet. Slike høstede røde blodceller kalles ”pakkede røde blodceller”.

Hos pasienter med blødningsproblem kan blodprøver vise at de har et lavt antall blodplater. Et lavt blodplatetall oppstår når de blodplate-produserende cellene i benmargen er skadet av kjemoterapi eller stråleterapi. Visse kreftformer, som leukemier, kan også gi lave platetall. For pasienter som behøver blodplatetransfusjoner, må blodplatene først trekkes ut fra plasma. Blodplatene utgjør bare en liten del av plasma. Derfor trengs flere enheter av blodplasma fra donor for å lage én enhet blodplater.

Plasma kan også bli transfundert hos pasienter med visse skader eller koagulasjonsforstyrrelser. Når plasma er separert fra blodet, kan det fryses ned inntil det behøves. Det opptinte plasmaet brukes i transfusjoner som kalles ”friskt, frosset plasma”.

Når man har funnet ut hva som er den mest egnede blodkomponenten, må blodet testes for å være sikker på at det passer til pasientens blod. To tester, typing og kryssmatching, brukes til å teste om pasientens blod og donors blod eller blodprodukt passer sammen, er forlikelig, før transfusjonen blir gitt