UTGIVER AV

 

Jeg er helsepersonell

En ny studie publisert i BMJ Open har undersøkt hva fars engasjement i småbarnslivet kan bety for barna senere i livet.

  • Publisert: 21.12.2016

Forskerne skriver at fedres rolle i barns utvikling er lite analysert. Men er ikke desto mindre viktig:

Fedre som involverer seg i omsorgen for sine barn, kan være en god emosjonell støtte til mødrene - som gjerne gir mer av den direkte omsorgen i starten. Ifølge forfatterne er det dokumentert at fedres engasjement kan dempe den negative effekten en eventuell depresjon hos mor kan ha på barns adferd. En engasjert far kan også føre til en mer sammensveiset familie som i sin tur kan virke positivt på barns utvikling.

Den prepubertale delen av barndommen, 9-10-årsalderen, er preget av rask fysisk vekst, kognitiv endring og utvikling, og utvikling av sosiale ferdigheter og bevissthet. Forskerne var i denne studien interessert å finne ut om fedrenes involvering i barnet tidlig i livet var forbundet med barnets mentale helse og adferd i den prepubertale fasen.

Tradisjonelt er det mødrene som har hatt hovedansvar for omsorg og pleie av små barn. De siste tiårene har det imidlertid skjedd endringer både sosialt og med regelverk om blant annet pappapermisjon. Å forstå hvilken effekt fars involvering i barnas første år har, er derfor viktig.

Studien er publisert i British Medical Journal (BMJ).

Les også: Fars betydning for barnets utvikling

Fars holdning og engasjement

Far og barn

Forskerne ønsket å undersøke fedrenes engasjement for barnet da barnet var 8 uker, 8 måneder og sammenlignet dette med barnets adferd da de var 9 og 11 år.

Foreldrene til 10.440 barn som bodde med begge foreldrene i en alder av åtte måneder, ble bedt om å fylle ut et omfattende spørreskjema om sin egen og barnets psykiske helse. I tillegg skulle de svare på hvilken holdning de hadde til det å være foreldre, hvor mye tid de brukte på omsorgen, barnets adferd og utvikling og informasjon om inntekt og utdanning.

Da barna var ni og 11 år, ble det spurt blant annet om adferdsproblemer, hyperaktivitet og forhold til jevnaldrende.

Fedrene ble vurdert ved hjelp av et selvstendig spørreskjema som skulle gi svar på hvor engasjert de var i foreldrerollen. Dette handlet om husarbeid, deres holdning til foreldreskapet, forholdet til barna, og hvordan de opplevde fødselen etter åtte uker og etter åtte måneder.

Forskerne tok hensyn til mors alder, psykisk helse hos foreldrene, familiens sosiale og økonomiske status og barnets alder og kjønn da de konkluderte rundt sammenhengen mellom barns adferdsproblemer og fedres involvering i småbarnsperioden.

Den endelige analysen var basert på nesten 7000 ni-åringer.

Stor påvirkningskraft

Far og barn

Det var tre viktige elementer som pekte seg ut når det kom til barnas utvikling og adferd:

  • Fedrenes følelsesmessige reaksjon på det å bli far
  • Hvor mye tid far brukte sammen med barnet
  • Hvor godt de tilpasset seg den nye rollen.

Resultatene viste at barn med fedre som involverte seg emosjonelt, hadde 14 prosent lavere risiko for å ha adferdsproblemer i niårs-alderen.

Barn av menn som følte seg trygg som fedre og partnere, hadde 13 prosent lavere risiko for adferdsproblemer da de var ni år.

Forskerne sier i en nyhetsmelding fra University of Bristol at funnene i forskningen tyder på at det er de psykologiske og følelsesmessige aspektene av fars engasjement som har størst påvirkningskraft på barns adferd senere i livet - ikke tiden de bruker på å være omsorgsperson eller tiden de bruker på huslig arbeid.

Til slutt må det nevnes at dette er en observasjonsstudie, så den kan ikke bevise hva det er som påvirker barns adferd.