Frostskade

Frostbitt og frostskader opptrer når et område av kroppen utsettes for sterk kulde. Det dannes da iskrystaller i cellene. Iskrystallene sprenger cellene og forårsaker celledød. Lokale frostskader klassifiseres etter alvorlighetsgrad:

• 1. og 2. grad er overflatiske skader
• 3. og 4. grad er dype frostskader som ikke bare er lokalisert til huden

Frostskader opptrer natulig nok først og fremst i de kalde vintermånedene. Tilstanden forekommer ofte blant uteliggere og andre med lav sosioøkonomisk standard. Turgåere, skiløpere, er utsatte i sterk kulde og vind, for eksempel hvis de kommer ut for dårlig vær på lange fjellturer. Men frostskader opptrer også hos personer som jobber i fryselager eller som er i kontakt med tørris. Skader på føtter eller hender utgjør 90% av alle frostskader. Deretter følger ører, nese, kinn og penis.

Frostskader kombinert med alkoholinntak øker faren for alvorlig frostskade. Dette fordi alkohol utvider blodårene og øker varmetapet fra kroppen.

Animasjon av frostbitt

En frostskade utvikler seg over flere stadier. Når bare hudoverflaten er frossen, foreligger frostbitt som regnes som en førstegrads skade. Frostbitt begynner med kløe og smerter. Hudoverflaten blir så hvit fordi den mister sin blodforsyning. Til slutt taper huden sin følesans og det hele føles numment. Frostbitt gir ingen varig skade fordi bare overflatelaget av huden er rammet. Men langvarig økt følsomhet for kulde kan oppstå etter frostbitt.

Hvis kulden, forfrysingen, fortsetter, vil huden bli frossen og hard - andregrads skade. Dog er dypere hudlag enda ikke rammet og er fortsatt mykt og normalt. Denne typen skade gir blemmer en dag eller to etter forfrysningen. Blemmene kan bli harde og svarte. Heldigvis ser hudskadene verre ut enn de er. De fleste andregrads frostskader tilheler i løpet av 3-4 uker. Det angrepne området kan for alltid bli ekstra følsomt for varme og kulde. Dersom det danner seg blemmer, bør du søke lege.

Fortsetter forfrysningen ytterligere, oppstår dyp frostskade - tredje- eller fjerdegrads forfrysning. Når det skjer, vil muskler, sener, blodårer og nerver i den frostskadete ekstremiteten (armen eller beinet) være frosset. Ekstremiteten vil da være hard, føles treaktig og det er ikke mulig å bruke den forbigående eller permanent. Det involverte området er blåfiolett med blemmer, vanligvis er disse blemmene fylt med blod. Ved en slik alvorlig form for frostskade er det fare for at man kan miste fingre og tær. Dog kan det ta flere måneder før omfanget av skaden er klart - hva som er levedyktig vev og hva som er dødt. Av denne grunn er legene ofte tilbakeholdne med å fjerne vev.

• 1. grad: Overflatisk hudskade
  • Nummenhet, hvitt område med omgivende rød hud
• 2. grad: Noe dypere hudskade
  • Blemmedannelse, blankt eller melkelignende innhold. Blemmene er omgitt av hevelse og rød hud
• 3. grad: Underhudsskade
  • Blodfylte blemmer, som utvikles til en hard, svart skorpe etter ca. 2 uker
• 4. grad: Muskel-, sene- og beinskade
  • Vevsdød (nekrose) og vevstap

1. grad

2. grad

3. grad

4. grad

Målet med behandlingen er å gjenopprette mest mulig normal temperatur og blodgjennomstrømning i det frostskadete området. Smertelindring er viktig og det kan bli aktuelt å forebygge infeksjon. I det videre forløpet er målet å fremme best mulig tilheling av det skadde området og unngå ytterligere vevsødeleggelse.

Hurtig og riktig oppvarming av det nedfrosne området er grunnsteinen i frostskadebehandling. Opptining av større frostskader bør ofte vente til medisinsk behandling er tilgjengelig med tanke på smerter. Smertestillende behandling er vanligvis påkrevd. Ved stor fare for infeksjon er forebyggende antibiotikabehandling nødvendig. God sårrens vil redusere vevsskaden. Stivkrampevaksine anbefales hos pasienter som ikke er fullvaksinerte. Kirurgiske inngrep kan være påkrevd ved alvorlige frostskader.

Lav kroppstemperatur og inntørkning (dehydrering) knyttet til frostskadene må behandles. Pasienten må bringes i hus eller i le for vinden. Fjern eventuelle våte og trange plagg. Frostskadete ekstremiteter bør heves og tulles inn i sterile bind. Skadete fingre og tær bør holdes atskilt gjennom bandasjering. Gi varm, helst sukkerholdig drikke. Ved alvorlig nedkjøling og bevisstløshet må sirkulasjon og pust hos vedkommende overvåkes.

Hurtig oppvarming av det skadde området er viktig. Det er klar sammenheng mellom varigheten av frostpåvirkningen av vevet og graden av cellulær skade. Tining av frostskadet vev skal likevel IKKE gjøres dersom:

• Pasienten er avhengig av å kunne gå for å nå til varmestue eller sykestue
• Fullstendig oppvarming ikke kan gjennomføres. Opptining og ny forfrysning gir større risiko for alvorlig skade
• Hvis god smertelindring ikke er tilgjengelig

Beskytt det frostskadede vevet mot mekanisk skade. Unngå å gni hardt!

Det gunstigste er hurtig oppvarming i rent vann som holder en temperatur på 40-42°C. Vannet bør være i lett bevegelse for å unngå temperaturforskjeller. Oppvarmingen tar vanligvis 10-30 minutter, det frostskadede området vil da være mykt, tøyelig og rødt. OBS! Det må forventes sterk smerte ved oppvarming, smertestillende må derfor som regel gis i sprøyteform.

Oppvarming med varmeflaske eller mot egen/andres hud kan være alternativ hvis vannbad ikke er tilgjengelig. Skadet kroppsdel bør holdes høyt de første timene etter skaden for å unngå/redusere hevelse. Ved dype forfrysninger anbefales sengeleie og bruk av sengebøyler for å unngå trykk fra sengetøy.

Det er stor risiko for å gjøre mer skade enn gagn hvis en varmer opp frostskaden feil. Unngå:

• Vann varmere enn 50°C, da dette vil kunne gi en ødeleggende termisk skade og forverre prognosen
• Oppvarming med varm, tørr luft som fra bål eller hårtørkere tørker ut skadeområdet i tillegg til at det er vanskelig å vurdere temperaturen
• Å gni snø på det skadde området ødelegger og anses kontraindisert

Sårstell kan gjerne startes under oppvarmingen av skaden. Området skal etter opptining behandles åpent uten bandasjering. Daglig sårrens med mild såpe i vann anbefales. Under denne behandlingen kan pasienten bevege det skadede området aktivt, men fysioterapi og passive øvelser anbefales ikke den første tiden på grunn av fare for ytterligere vevsskade. Blemmer med klart/hvitt innhold bør punkteres og aloe vera-krem påsmøres. Blodige blemmer bør holdes inntakte så lenge som mulig. Lokalbehandling med aloe vera-krem hver 6. time har i studier vist å redusere vevstap.

Kirurgisk rensing eller amputasjon bør ikke utføres før det foreligger en klar avgrensning mellom levedyktig og dødt vev. Oftest er det aktuelt å avvente til 3-6 uker etter skaden. Korrekt og forsiktig behandling vil ofte føre til at skadet område tørker inn og til slutt avstøtes av seg selv. Dersom infeksjon oppstår, kan kirurgisk behandling være aktuelt på et tidligere tidspunkt.

Beskytt deg mot kulde. Ved tegn på nedkjøling eller frostskader bør pasienten fraktes inn i varmen så raskt som mulig. Flere lag luftige og romslige klær isolerer godt, de ytterste plaggene bør være vindtette. Fysisk aktivitet på et slikt nivå at kroppstemperaturen holdes oppe, er gunstig, samtidig som fuktighet fra svetting unngås. Vått tøy bør skiftes da dette gir fordampning og økt varmetap. Kontakt med kalde gjenstander må unngås. Unngå alkohol fordi det øker som nevnt varmetapet.

Unngå nedsatt blodsirkulasjon. Unngå avklemming av blodsirkulasjonen som følge av hardt snørete sko, stramme klær eller bandasjer. God væsketilførsel er viktig, og varme væsker anbefales. Medikamenter som får blodårene ytterst i armer og ben til å trekke seg sammen, må unngås. Av samme grunn bør den frostskadete avstå fra å røyke.

Vær på vakt overfor tidlige symptomer på frostskader. Foreta hyppige og regelmessige undersøkelser av utsatte hudpartier. Ikke godta vedvarende nummenhet i huden. Varm opp huden med én gang dersom kuldesmerten forsvinner.

Prognosen er relatert til alvorlighetsgraden:

• 1. grad: Veldig god prognose
• 2. grad: God prognose
• 3. grad: Ofte dårlig prognose med varig vevsskade
• 4. grad: Dårlig prognose med vevsskade og funksjonstap

• Førstehjelp ved forfrysning
• Nedkjøling
Frostskade - for helsepersonell