UTGIVER AV

 

Jeg er helsepersonell

Beinskjørhet (osteoporose) er den vanligste formen for sykdom som rammer skjelettet. Hvem rammes, hvilke konsekvenser kan sykdommen føre til og hvordan kan du unngå den? Om du har alt dette klart for deg vil ikke ukens quiz by på store utfordringer.

  • Publisert:
  • Sist revidert: 09.05.2014
  • Sist endret: 09.05.2014
Her er 8 spørsmål. Kryss av for det svaret du mener er riktigst. Neste spørsmål kommer opp først når du har svart korrekt. Ved å følge lenken i spørsmålsteksten kan du som regel finne svaret på spørsmålet.

Hvilken av gruppene under er oftest rammet av beinskjørhet?

  • Mennesker yngre en 40 år
  • Kvinner i overgangsalderen
  • Menn som har passert 80 år
  • Kvinner som har passert 80 år
Beinskjørhet er en tilstand som er stadig vanligere i befolkningen. Det er særlig kvinner som rammes av beinskjørhet, men sykdommen kan ramme begge kjønn. Sykdomsforekomsten er også høyere her i nord, Skandinavia har større forekomst av beinskjørhet enn i de øvrige europeiske land. Den viktigste risikofaktoren for å få beinskjørhet er alder. Beinmassen når sitt maksimum ved 20-30 år, og den reduseres gradvis fra 40 års alder. Alle får beinskjørhet dersom man blir gamle nok. Halvparten av alle kvinner som har passert 80 år, lider av beinskjørhet.

Hvilken kroppsform er mest utsatt for beinskjørhet?

  • De tynne
  • De normalvektige
  • De lett overvektige
  • De svært overvektige
Tynne mennesker har ofte mindre beinmasse, det betyr at de har mindre å gå på når nedbrytningen av beinvev tar til. I tillegg er fett et viktig østrogenlager (det kvinnelige kjønnshormonet), slik at kvinner med lite fett har lavere østrogennivåer. Østrogen stimulerer nydanning av bein, og østrogenmangel gjør at beintapet går hurtigere. Når kvinner kommer i overgangsalderen, synker østrogenproduksjonen betydelig. Dette gjør at nedbrytningen av bein går raskere. Arv har også betydning, risikoen for beinskjørhet øker om man har nære familiemedlemmer med tilstanden. Forekomsten av beinskjørhet er høyest blant personer med europeisk bakgrunn, og skandinaver ligger helt på topp.

Beinskjørhet skyldes nedbrytning av beinvev, og manglende gjenoppbygging. Hvilket mineral er det viktigste i gjenoppbyggingen av beinvev?

  • Kalsium
  • Kalium
  • Magnesium
  • Fosfat
Fosfat er viktig i oppbyggingen av beinvev, men det er først og fremst kalsium som kreves i denne prosessen. De fleste får dekket behovene gjennom et regelmessig, allsidig sammensatt kosthold. Det må inneholde tilstrekkelige mengder av alle næringsstoffer. D-vitamin er også nødvendig for at kalsium skal kunne suges opp fra tarmen og komme til nytte i skjelettet. Kalsium finnes først og fremst i meieriprodukter, spesielt melk og gulost. Også grønne blad-grønnsaker (f.eks spinat) og småfisk der man spiser bena (for eksempel ansjos, sardiner, brisling) er gode kilder til kalsium. Denne animasjonen viser sykdomsprosessen ved beinskjørhet.

Man skiller mellom primær og sekundær beinskjørhet. Hva er sekundær beinskjørhet?

  • At beinskjørheten først rammer armer, og bein i andre rekke
  • At beinskjørheten er et resultat av annen sykdom/behandling
  • En beinskjørhet som først og fremst rammer menn
  • En beinskjørhet som kun rammer etter fylte 40 år
Primær beinskjørhet er den vanligste varianten, og den skyldes normale prosesser i kroppen. Med alderen er det altså en naturlig prosess at beinene blir tynnere og skjørere. Det er ikke bare det at vi blir flere eldre som gir økningen vi ser i beinskjørhet, vi ser at det også er et reelt fall i knokkelmasse. Hos noen går nedbrytningen av beinvev unormalt raskt, og de utvikler beinskjørhet i en for tidlig alder. Sekundær osteoporose skyldes underliggende sykdommer eller bruk av medikamenter som øker hastigheten på nedbrytningen av bein. Det er særlig sykdommer som påvirker balansen av kjønnshormoner og hormoner fra skjoldbruskkjertelen og binyrene som kan gi beinskjørhet.

Hvilken av sykdommene under gjør at man har størst risiko for å utvikle beinskjørhet?

  • Astma
  • Giktsykdom
  • Angina
  • Grå stær
Behandling med kortikosteroider i form av tabletter øker risikoen for å utvikle beinskjørhet . Slik behandling gis blant annet mot revmatiske sykdommer (giktsykdommer) og andre betennelsestilstander(ved astma gis også kortikosteroider, men da som regel i form av en lokaltvirkende spay). Et høyt stoffskifte kan også gi beinskjørhet. Det samme gjelder enkelte legemidler som brukes mot epilepsi, noen cellegiftmidler og langvarig bruk av heparin (blodfortynnende medisin). Smertefull giktsykdom gjør også at man som regel beveger seg mindre, dette er også en faktor som forverrer beinnedbrytningen og øker risikoen for beinskjørhet.

Hva er den vanligste måten sykdommen beinskjørhet avdekkes på?

  • Blodprøver
  • Pasientens utseende
  • Bruddskader
  • Plutselig vektreduksjon
De fleste får diagnosen beinskjørhet først etter å ha hatt et eller flere brudd. Mistanken om beinskjørhet dukker vanligvis opp når personer, særlig kvinner over 60 år, får brudd etter små fall eller støt. Dette kalles lavenergibrudd. Typiske brudd som skyldes beinskjørhet forekommer i ryggvirvler, håndledd og lårhals. Når mistanken er til stede, eller hos personer som har spesielt stor risiko for beinskjørhet, finnes det flere ulike undersøkelser som kan gjøres. Beintetthetsmålinger er den undersøkelsen som sikrest kan fastslå om det foreligger beinskjørhet eller ikke. Beintetthetsmålinger måler tettheten av beinmineraler, særlig kalsium, i skjelettet.

Kan beinskjørhet forebygges?

  • Røkere kan - gjennom røkekutt
  • Alle kan gjennom økt mosjon
  • Alle kan gjennom medikamentelle tiltak
  • Ja, og alle alternativene over er riktige
Livsstilsendringer med økt mosjon, røykeslutt, bedre tilrettelagt kosthold, og beinskjørhetsforebyggende medisiner er alle måter man kan bremse utviklingen av beinskjørhet på. Behandlingen av beinskjørhet kan ha ulike mål. Det kan være å forebygge beinskjørhet hos unge kvinner med høy risiko, eller å forsinke utviklingen hos dem som har fått påvist tilstanden, eller for å lindre plagene. Legemidler kan motvirke beinskjørhet på to måter. Enten ved å redusere beinnedbrytningen eller ved å øke beinoppbygningen. De fleste medisinene som brukes i dag, virker ved å redusere beinnedbrytningen (Bisfosfonater). Alle som behandles mot beinskjørhet, skal også bruke kalsium og vitamin D.

Egenaktivitet kan redusere sjansen for beinskjørhet, hvilken av aktivitetene under har gunstigst effekt i så måte?

  • Svømming
  • Sykling
  • Vektløfting
  • Qigong
Den viktigste delen av behandlingen mot beinskjørhet er du selv ansvarlig for. Det er særlig fysisk aktivitet, men kosthold og røykeslutt er også viktig. Disse tiltakene har en forebyggende effekt, men de har også en gunstig effekt om beinskjørheten allerede er oppstått. Det er vektbærende aktivitet som er mest gunstig. Regelmessige spaserturer har gunstig innvirkning på skjelettet. Beinmassen og muskelstyrken økes, og koordinasjonsevnen bedres (reduserer risikoen for fall). Effekten opphører imidlertid raskt dersom man slutter å være aktiv. Styrketrening er veldig gunstig. Alle mennesker, og spesielt de som har beinskjørhet eller høy risiko for å få tilstanden, bør drive regelmessig og variert fysisk aktivitet som består av både mosjon og styrketrening.