Forskningsaktiviteten i den medisinske verden er enorm. Det publiseres årlig mer enn 5 millioner vitenskapelige artikler i mer enn 5.000 biomedisinske tidsskrifter. Da går det an å forstå at det ikke er lett å holde seg oppdatert, verken for den enkelte lege eller for forskere i det medisinske fagfeltet.
På verdensbasis utføres mange nærmest identiske studier, for eksempel om effekten av astmamedisinen salmeterol. Resultatene fra slike studier kan sprike, noe som kan skyldes at den enkelte studien er liten, at ulike pasientgrupper har deltatt i studiene, at det er forskjeller i gjennomføringen av studiene eller at oppfølgingen av pasientene har vært forskjellig i studiene.
For å kunne gi legene - og alle oss andre - sikrere konklusjoner om hvor god effekten av salmeterol er, har man utviklet en metode som slår sammen resultatene fra mange like studier slik at det er mulig å få én sikker konklusjon om effekten av dette legemidlet. Denne metoden betegnes en metaanalyse.
Krav til studiene i metaanalysen
Før forskerne som skal gjennomføre metaanalysen, setter i gang med å samle inn data, må de definere hvilke krav som skal stilles til enkeltstudiene som skal inngå i metaanalysen. Forskerne snakker om inklusjons- og eksklusjonskriterier. Hvilke pasientgrupper og hvilke studietyper skal inngå (inklusjon) og hvilke mangler eller svakheter ved studiene skal innebære at de forkastes (eksklusjon).
Et sentralt krav til enkeltstudiene er at de skal være såkalte randomiserte kontrollerte studier. Det innebærer at studien sammenligner effekten av den nye medisinen (salmeterol) med en kontrollmedisin (f.eks. narremedisin (placebo) eller en annen aktiv medisin som brukes mye i behandlingen av den aktuelle sykdommen). En slik sammenligning betyr at studien er kontrollert. Utvelgelsen av pasienter som skal ha den nye behandlingen eller kontrollbehandlingen, skal være tilfeldig. Det skal altså ikke være egenskaper ved pasienten som avgjør hvilken behandling han eller hun får. Måten pasientene tilfeldig fordeles på de to behandlingene på, kalles randomisering. Ved hjelp av randomisering vil man som regel oppnå at de to gruppene som sammenlignes - de som får den nye behandlingen og de som får kontrollbehandlingen - er ganske like før forsøket starter. Dermed øker muligheten for at eventuelle forskjeller i resultat mellom de to gruppene, skyldes ulikheter i virkningen av de to behandlingene og ikke forskjeller i de to gruppene som sammenlignes (f.eks. kjønn, alder, arbeid etc.).
Identifisering av studier
Neste oppgave for forskerne som gjennomfører metaanalysen, er å finne alle de studiene som er utført rundt om i verden med i vårt eksempel salmeterol. Her benyttes flere innfallsvinkler, men den viktigste er at forskerne søker i store databaser som rommer alle studiene som har vært gjennomført på verdensbasis. De søker på "astma + salmeterol". Kanskje finner de 147 studier.
Neste fase i metaanalysen er en kritisk gjennomgang av de 147 studiene. Til dette arbeidet bruker forskerne inklusjons- og eksklusjonskriteriene. Som regel er det to forskere som uavhengig av hverandre bedømmer hver av de 147 studiene. De studiene de to enes om oppfyller kravene, blir med i den videre bearbeidingen. Det kan være 23 studier, de øvrige forkastes.
Selve metaanalysen
Forskerne slår nå sammen resultatene fra hver av de 23 studiene og foretar en samleanalyse, en metaanalyse. Dette er en statistisk bearbeiding av dataene som gir ett resultat. I vårt eksempel finner man at salmeterol er effektivt! Resultatet er et gjennomsnittet av de 23 studiene. Siden resultatet baserer seg på et høyt antall pasienter, anses konklusjonen å være sikrere enn konklusjonen fra hver av enkeltstudiene. Dette viser forskerne oss med å oppgi et såkalt sikkerhetsintervall (konfidensintervall). Sikkerhetsintervallet forteller oss hvor sikkert resultatet er. Det forteller oss at med 95% sikkerhet så befinner det "sanne" resultatet seg et eller annet sted mellom nedre og øvre grense av intervallet. For eksempel mellom 1,47 og 1,72 (som betyr at effekten er mellom 47% og 72% bedre).
Publisering av metaanalyser
De mest kjente publiseringsstedene for metaanalyser er i medisinske tidsskrifter og i Cochrane Library. Ofte brukes betegnelsen "systematic review", systematiske oversikter, om slike rapporter. Et systematisk oversikt rangeres som det ypperste av medisinsk forskning. I NEL og Pasienthåndboka markeres det slik (Ia). En artikkel merket Ia forteller at dette er kunnskap som bygger på systematiske oversikter av randomiserte kontrollerte forsøk.
I Cochrane Library finnes en samling av flere tusen systematiske oversikter.
Svakheter med metaanalyser
Den viktigste svakheten med metaanalyser er det som på fint heter "publication bias". I medisinske tidsskrifter har det vist seg lettere å få antatt og publisert studier som har funnet noe, for eksempel effekt av salmeterol, en positiv studie. Derimot studier som ikke finner effekt av salmeterol, en negativ studie, vil det ofte være vanskeligere å få publisert. Dermed kan det oppstå en publikasjons skjevhet, de fleste positive studier og færre av de negative studiene blir publisert. Når forskerne som er i ferd med å finne kvalitetsstudier til en metaanalyse, leter i litteraturen etter studier, så finner de et skjevt utvalg av gjennomførte studier. Det er større sjanse for å finne positive studier enn negative studier, selv om det kanskje finnes vel så mange negative studier. Dermed kan konklusjonen fra metaanalysen bli feil, siden forutsetningene for en nøytral rapport er spolert.
Dette er i ferd med å endre seg. I dag må forskere i de ulike land melde inn studier før de gjennomføres. Dermed kan forskere som skal utføre en metaanalyse, gå til denne kilden med innmeldte studier og vil kunne identifisere både publiserte og upubliserte studier.
