Spastisitet betegner en ufrivillig økt spenning i musklene. Dette arter seg som en følelse av svakhet i musklene, og leddene blir tunge og vanskelige å bevege. Spastisitet er et av hovedsymptomene ved MS. Den dominerer vanligvis i beina, og skyldes skader i nervetrådene i ryggmargen. Behandling av spastisitet kan gjøres ved en kombinasjon av fysioterapiøvelser og medisiner.

Fysioterapeuten vil instruere deg i øvelser som du kan gjøre selv, og det er gunstig å gjøre dem flere ganger daglig for å lindre plagene og hindre tilstivning. Målet med fysioterapi er å forbedre bevegelighet og funksjon, og å lindre smerte.

Den mest brukte medisinen kalles Baklofen^®, og tas vanligvis i tablettform. Baklofen^® kan gi bivirkninger, f.eks trøtthet, forvirring, svimmelhet og depresjon. Injeksjoner med botulinum toxin (Botox) er også et alternativ ved svært plagsomme spasmer.

Endel MS-pasienter opplever problemer med balanse og koordinasjon. Dette skyldes skade på nerveceller i lillehjernen, og tilstanden er vanskelig å behandle. Fysioterapi, ergoterapi og medisinsk behandling kan forsøkes, og det finnes også medisiner som kan forsøkes, men med usikker effekt.

Omkring 2/3 av MS-pasientene får blæreforstyrrelser og vannlatingsproblemer. Vanlige problemer er urinlekkasje (inkontinens), hyppig vannlating og følelse av at det haster å late vannet (urge). Heldigvis finnes det effektive og gode medisiner som kan hjelpe de fleste. Mange MS-pasienter har god nytte av å lære seg kateterisering for å få tømt urinblæren fullstendig. Dette hindrer bakterieoppvekst og blærekatarr (urinveisbetennelse). I de få tilfellene der vannlatingsproblemene ikke kan løses ved hjelp av medisinsk behandling, kan kirurgi være aktuelt.

Ulike former for mageproblemer, f.eks forstoppelse eller løs mage, er besværlige problemer for enkelte MS-pasienter. Forstoppelse kan skyldes selve sykdommen, men også en del av medisinene som brukes ved MS, gir forstoppelse. En rekke tiltak kan forhindre forstoppelse. Det er viktig at du drikker mye væske, helst vann. Kaffe, te og alkohol virker vanndrivende, og bør begrenses. Maten bør ha et høyt innhold av fiber, noe som du blant annet finner i grovt mel, helkorn, friske frukter og grønnsaker. Mosjon er viktig, og regelmessige toalettbesøk forhindrer plagene. Bruk av avføringsmidler bør i utgangspunktet unngås fordi hyppig bruk etterhvert kan forverre forstoppelsen. Milde avføringsmidler som linfrø, loppefrø og hvetekli er imidlertid uproblematiske å bruke, og også laktulose (Duphalac^®) kan forsøkes. Dersom du forsøker noen av disse, er det spesielt viktig at du drikker mye vann.

En del MS-pasienter har plagsomme skjelvinger (tremor). Disse skjelvingene er desverre vanskelige å behandle. Enkelte medisiner kan forsøkes, men ikke alle pasientene får fullgod effekt.

Ulike former for smerter er forholdsvis vanlige ved MS. Det kan dreie seg om akutte, kortvarige smerter, f.eks i ansiktet. Det kan også være merkelige, ubehagelige, brennende følelser i armer og bein. En rekke ulike medisiner kan forsøkes for å behandle slike smerter. I første omgang forsøkes vanlige smertestillende medisiner som Paracet^®. Dersom disse ikke gir effekt, kan noen ha nytte av preparatet karbamazepin (Tegretol^®). En annen medisin som har god effekt hos mange, er Neurontin^®. Sarotex^®, en medisin som vanligvis brukes til å behandle depresjoner, kan også ha god smertelindrende virkning.

Ved større sykehus finnes det såkalte smerteklinikker, der det jobber eksperter på smertebehandling. Dersom smertene dine ikke lar seg behandle med medisiner, kan det likevel hende at smerteklinikken kan hjelpe deg. Blant annet finnes det metoder for å få smertestillende medisiner rett inn i hinnene som omgir ryggmargen, noe som gir svært god effekt hos mange.

Problemer med seksualfunksjonen er svært vanlig blant MS-pasienter. Kvinner plages med tørre slimhinner i skjeden, mens menn får impotens. Det finnes en rekke hjelpemidler, blant annet medisiner, som kan begrense dissse vanskelighetene. Det er derfor viktig at legen får vite det dersom du får slike problemer.

Et stort antall MS-pasienter opplever følelsesmessige problemer, spesielt depresjon. Man vet ikke sikkert om dette skyldes sykdommen i seg selv, eller om årsaken til de tunge tankene er vissheten om å ha en alvorlig sykdom med mange plagsomme symptomer. Det finnes idag god hjelp å få. Mange vil ha nytte av samtaleterapi hos psykolog, mens andre kan ha nytte av å bruke medisiner kalt antidepressiva.

Mange MS-pasienter føler seg utslitte og tiltaksløse. Det finnes ingen god medisinsk behandling mot dette, og det er viktig at pasientene avsetter tilstrekkelig tid til hvile, og tar hensyn til sin reduserte fysiske kapasitet. Psykologisk støtte og råd, samt forståelse i omgivelsene hjelper. Behandling med medisiner er forsøkt uten overbevisende effekt. Mange får økte plager dersom de oppholder seg i varmen, og bør unngå f.eks badstuer og lange opphold i sola.

Konsentrasjons- og oppmerksomhetsproblemer og sviktende hukommelse er vanlig ved MS. Det finnes ingen god behandling som kan hindre disse vanskelighetene, men oppmerksomhetstrening og kognitiv trening er viktig.

De viktigste medisinene i behandlingen av den relapserende-remitterende formen for MS er interferon beta preparater. I tillegg brukes kortison for å dempe selve attakkene. Den senere tiden er natalizumab tilgjengelig for de som ikke har forventet effekt av interferon.

Interferon beta-1 (Avonex^®, Betaferon^® og Rebif^®) er effektivt hos endel pasienter med relapserende-remitterende multippel sklerose. Stoffet hemmer immunforsvarets angrep på sentralnervesystemet effektivt, gir færre attakker og reduserer sykdomsforverringen. De fleste tåler disse medisinene bra, men en del får influensalignende symptomer de første 12-24 timene etter å ha tatt dosen. Andre bivirkninger er sjeldne, men det er likevel nødvendig med jevnlige kontroller av blant annet beinmarg og lever. Interferon beta-1 er i væskeform, og gis med sprøyte. Ikke alle har nytte av interferon beta-1. Personer som har god effekt av interferon beta-1, vil ofte komme til å bruke medisinen i mange år.

Kortikosteroider (f.eks Medrol^®, Solu-Medrol^® og Decadron^®) benyttes hovedsakelige ved akutte forverrelser (attakker). Kortikosteroider er en gruppe medisiner som benyttes ved en lang rekke ulike sykdommer. De demper betennelse i sentralnervesystemet, reduserer ødeleggelsen av myelin og gir raskere tilbakegang av symptomene. Kortikosteroider gis i korte kurer med høye doser, og de fleste pasientene tåler denne behandlingen bra. Enkelte kan oppleve alvorlige psykiske bivirkninger, men disse opphører når behandlingen avsluttes.

Hos pasienter som ikke har nytte av interferon beta-1, kan man forsøke et stoff som heter glatirameracetat (Copaxone^®). Dette stoffet har en kjemisk oppbygging som ligner på myelin, og ved MS vil det derfor bli angrepet av immunforsvaret. Immunforsvaret blir dermed "opptatt", og har mindre kapasitet til å angripe myelin i sentralnervesystemet. Glatirameracetat har best effekt tidlig i sykdomsforløpet hos relativt unge pasienter med relapserende-remitterende MS.

Natalizumab (Tysabri) er et immundempende stoff som har vist svært positiv effekt hos en andel av pasientene med MS. Det er vist å kunne bremse sykdomsutviklingen, og hos noen er det også vist tilbakegang av plager og normalisering av påviste forandringer i hjernen. Fra 2006 har dette preparatet blitt anbefalt i Norge til pasienter med alvorlig anfallspreget MS og som ikke har forventet effekt av interferon, eller til pasienter med uvanlig rask utvikling av alvorlige MS-symptomer.

Kronisk progressiv multippel sklerose omfatter primær progressiv MS, sekundær progressiv MS og progressiv-relapserende MS (se MS, ulike former). Det finnes flere medikamenter for behandling av disse formene for MS, men ingen helbredende behandling. De midlene som forsøkes er kraftige hemmere av immunforsvaret. De kan derfor dempe ødeleggelsen av myelin og nerveceller. Desverre har de også en lang rekke bivirkninger, og brukes derfor bare hos pasienter med alvorlig, langtkommen MS. For noen av legemidlene gjelder dessuten at effekten ikke er tilstrekkelig dokumentert.

Interferon beta 1a og 1b er medisiner som kan bremse sykdomsutviklingen hos en del pasienter med MS. Tidlig behandling etter første anfall (atakk) med MS-symptomer ser ut til å kunne redusere eller forsinke utviklingen av MS. Det er også vist at behandlingen bremser utviklingen av vevsødeleggelse i hjernen.
Glatirameracetat (Copaxone) har også effekt ved tidlig behandling av MS, og effekten er av samme størrelsesorden som for betainterferon.
Natalizumab (Tysabri) har også sykdomsdempende effekt, og er vist å kunne føre til bedring både av symptomer og forandringer som er påvist i hjernen.

Kortisonpreparater kan forkorte og mildne attakker av MS.