Generelle livsstilsråd vil også kunne hjelpe mange og er omtalt i et eget kapittel (råd om MS).
For oversiktens del kan vi skille mellom den delen av behandlingen som er rettet mot selve sykdommen, og den behandlingen som skal dempe symptomene:
Behandling av grunnsykdommen
Den nøyaktige årsaken til MS er ukjent, og det finnes derfor ingen behandling som kan fjerne årsaken. Det er heller ingen medisiner som kan reparere nerveskadene som MS forårsaker, eller som kan stoppe sykdomsutviklingen hos alle. Imidlertid har vi mange stoffer som kan redusere betennelsen (inflammasjonen) og dempe immunforsvarets angrep på nervesystemet. Det foregår mye forskning på behandling av MS, og man forsøker hele tiden å finne nye og bedre medisiner. I tillegg til de medisinene som er omtalt her, er en rekke stoffer under utprøving.
De medisinene som brukes til å hemme immunforsvarets angrep på nervesystemet, er kraftige betennelsesdempende stoffer. Ved å dempe betennelse reduseres ødeleggelsen av myelin og nerveceller. På denne måten kan utviklingen av sykdommen bremses.
Behandling av attakkvis MS (RRMS)
Behandlingen av attakkvis MS rettes for det første mot selve attakkene, men man forsøker også å forebygge nye anfall og bremse utviklingen av sykdommen.
Førstelinjebehandling (første valg) ved attakkvis MS er betainterferoner og glatirameracetat. Disse preparatene virker forebyggende og reduserer antall attakk, og bremser utviklingen av sykdommen. Andrelinjebehandling er natalizumab og fingolimid. Disse benyttes dersom førstelinjebehandlingen ikke har så god effekt som ønskelig, eller dersom sykdomsutviklingen er spesielt rask på tross av behandling. Tredjelinjebehandling med mitoxantron kan være aktuelt ved svært aktiv sykdom der første- og andrelinjebehandling ikke har ført fram.
Førstelinjebehandling
Interferon beta 1a og 1b (Avonex®, Betaferon®, Extavia® og Rebif®) er effektivt hos endel pasienter med attakkvis multippel sklerose. Interferoner hemmer immunforsvarets angrep på sentralnervesystemet effektivt, gir en reduksjon av antall attakker med ca. 30%, og bremser sykdomsforverringen. De fleste tåler disse medisinene bra, men en del får influensalignende symptomer de første 12-24 timene etter å ha tatt dosen. Andre bivirkninger er sjeldne, men det er likevel nødvendig med jevnlige kontroller av blant annet beinmarg og lever. Interferon beta-1 er i væskeform, og gis med sprøyte. Ikke alle har nytte av interferon, og hos noen kan effekten avta over tid. Personer som har god effekt av interferon bruker ofte medisinen i mange år.
Glatirameracetat (Copaxone®) er aktuelt dersom interferonbehandling ikke har den effekten man ønsker. Dette stoffet har en kjemisk oppbygging som ligner på myelin, og ved MS vil det derfor bli angrepet av immunforsvaret. Immunforsvaret blir dermed "opptatt", og har mindre kapasitet til å angripe myelin i sentralnervesystemet. Glatirameracetat har best effekt tidlig i sykdomsforløpet hos relativt unge pasienter med attakkvis MS. Indikasjon for bruk er den samme som for interferon: til pasienter som har hatt ett attakk, eller gjentatte attakker men fortsatt bevart gangfunksjon.
Andrelinjebehandling
Natalizumab (Tysabri®) er et immundempende stoff som har vist svært positiv effekt hos en andel av pasientene med MS. Det er aktuelt å bruke dette preparatet hos pasienter hvor sykdomsaktiviteten er høy på tross av førstelinjebehandling. Det er også aktuelt i situasjoner med raskt utviklende og alvorlig attakkvis MS. Det er vist at behandling reduserer antall attakk betydelig, og det er også vist å kunne stanse utviklingen av sykdommen i noen tilfeller. Det er også funnet at natalizumab-behandling kan føre til tilbakegang av påviste forandringer i hjernen.
Dette medikamentet hemmer immunsystemet, og kan medføre alvorlige bivirkninger. Det er nødvendig med nøye kontroll og oppfølging, og hele tiden god informasjon til den som behandles. Det lages egne pasientinformasjoner om dette i Statens Legemiddelverk.
Fingolimid (Gilenya®) virker på fordelingen av lymfeceller i kroppen, og demper immunapparatet og den betennelsesprosessen som ødelegger myelinet rundt nervetrådene. Medikamentet brukes som et alternativ til natalizumab hos pasienter hvor førstelinjebehandling ikke har gitt ønsket effekt. Også dette medikamentet har mange potensielle bivirkninger. Det er nødvendig med nøye kontroll og oppfølging under hele behandlingen.
Tredjelinjebehandling
Mitoxantron (Mitoxantron Ebewe®) er en cellegift som brukes blant annet ved brystkreft og lymfekreft. Stoffet kan ha effekt ved svært alvorlig MS, og er i USA godkjent for behandling av sekundær progressiv MS, det vil si attakkvis MS som har gått over i en fase med kontinuerlig sykdomsaktivitet uavhengig av attakker.
Det er vist at mitoxantron har en sykdomsdempende effekt. Men bruken av dette preparatet er forsiktig fordi man enda ikke har total oversikt over mulige alvorlige bivirkninger.
Humant immunglobulin kan også være et aktuelt alternativ dersom første- eller andre-linjebehandling ikke har ønsket effekt eller ikke kan benyttes. Dokumentasjonen for effekt er ikke like god for dette preparatet som for de første valgene, og dette er derfor fortsatt et slags reservepreparat.
Behandling av attakker
Metylprednisolon (Medrol®, Solu-Medrol®) er første valg ved behandling av attakker. Det gis store doser intravenøst i 3-5 dager. Det er vist at denne behandlingen forkorter varigheten av attakkene. Kortikosteroider kan medføre mye bivirkninger ved lang tids bruk, men medfører sannsynligvis ingen uheldige langtidseffekter ved så kortvarig behandling som dette. Psykiske bivirkninger under selve kuren er vanlig, men dette går tilbake når kuren er ferdig.
Behandling av primær eller sekundær progressiv MS
Attakkvis MS utvikler seg hos de fleste (ca. 80%) til sekundær progressiv MS (SPMS) etter kortere eller lengre tid. Det vil si at sykdommen utvikler seg også utenom attakkene, og attakkene kan også bli helt borte. Dersom sykdommen starter med tiltakende forverring uten attakk kalles tilstanden primær progressiv MS (PPMS).
Ved SPMS med fortsatte attakker er førstelinjebehandling med interferoner aktuelt. Dersom sykdommen går over i en fase med forverring men uten attakker, er førstelinjebehandling ikke virksomt og ikke aktuelt. Ved PPMS er heller ikke førstelinjebehandling aktuelt.
Andrelinjebehandling er ikke aktuelt ved primær eller sekundær progressiv MS.
Ved svært rask utvikling og høy aktivitet av SPMS, og med holdepunkter for fortsatt økt betennelsesaktivitet, kan tredjelinjebehandling være aktuelt (mitoxantron). Denne behandlingen er ikke aktuell ved PPMS.
