Hva er beinskjørhet?
Tilstanden forekommer langt hyppigere hos kvinner enn menn. Sykdomsforekomsten er høyere i Skandinavia enn i de øvrige europeiske land. Forekomsten øker også raskere her enn forandringer i befolkningens alder og kjønnsfordeling skulle tilsi. Ut fra Verdens Helseorganisasjons definisjoner har beinskjørhet følgende forekomst:
- 0,6% i 40-årene
- 5-10% i 50-70 års alder
- 15-25% i 70-årene
- 50% hos kvinner over 80 år
Hva forårsaker beinskjørhet?
Beinskjørhet kan oppstå uten andre grunnsykdommer, eller det kan skyldes en tilgrunnliggende årsak. De fleste kvinner med osteoporotiske brudd har beinskjørhet som ikke skyldes en tilgrunnliggende sykdom.
Beinskjørhet uten tilgrunnliggende sykdom
Type 1 oppstår etter overgangsalderen og er forbundet med østrogenmangel (kvinnelig kjønnshormon). Ryggvirvelbrudd og håndleddsbrudd hos 60-80 år gamle kvinner er typisk.
Type 2 oppstår i høy alder og skyldes aldersbetinget tap av beinmasse som rammer begge kjønn. Alle får beinskjørhet bare de blir gamle nok. Lårhalsbrudd hos 70-90 år gamle pasienter er typisk.
Enkelte er i høyere risiko enn andre for å få tilstanden. Det gjelder blant annet de som er slanke og har sped beinbygning, driver lite fysisk aktivitet og røyker.
Beinskjørhet som skyldes en tilgrunnliggende sykdom
En rekke sykdommer kan medføre utvikling av beinskjørhet. De hyppigste er nedsatt funksjon i kjønnsorganer (f.eks. etter fjerning av eggstokker), hormonsykdommer, beinmargssykdommer, nyresvikt og bindevevssykdommer. Dessuten kan langvarig bruk av flere typer medikamenter føre til beinskjørhet, blant annet kortikosteroid-tabletter, tyroksin, epilepsimedikamenter, cellegiftbehandling og langvarig behandling med heparin.
Hvordan diagnostiseres beinskjørhet?
Foreløpig er ingen laboratorietester gode nok til å diagnostisere beinskjørhet. En del blodprøver tas for å utelukke tilgrunnliggende sykdommer som årsak til beinskjørhet.
Røntgen av ryggsøylen gjøres ved ryggsmerter og ryggdeformiteter. Røntgen brukes også ved høydetap for å påvise virvelsammenpressinger eller andre skjelettsykdommer.
Beintetthetsmålinger er en nyttig undersøkelse som bør gjøres med henblikk på forebyggende tiltak (f.eks hos kvinner med høy totalrisiko) eller ved tvil om at et brudd skyldes beinskjørhet. Slike målinger gjøres også for å kontrollere utviklingen og behandlingseffekten hos personer som allerede har fått diagnosen.
Hvordan behandles beinskjørhet?
Behandling av beinskjørhet (osteoporose) kan ha ulike mål. Det kan være for å forebygge beinskjørhet hos unge kvinner med høy risiko, for å forsinke utviklingen hos dem som har fått påvist tilstanden, eller for å lindre plagene.
Behandlingen består av både livsstilstiltak og medikamenter. Ved beinskjørhet som skyldes tilgrunnliggende sykdom, retter behandlingen seg mot den aktuelle sykdommen.
Ikke-medikamentelle tiltak
Fysisk aktivitet kan ha gunstig innvirkning på skjelettet, muskelstyrken og falltendensen. Kostholdet har betydning, særlig er det viktig med tilstrekkelig inntak av kalsium og vitamin D. Det anbefales en daglig dose med vitamin D til eldre mennesker. Røyking og alkoholmisbruk må unngås.
Tiltak for å forebygge fall og eventuelt hoftebeskyttere hos dem som er svært ustøe, kan være nyttig.
Medikamentell behandling
Totalrisikoen er avgjørende for om medikamentbehandling skal startes opp, og kun høyrisikogrupper får behandling. Basisbehandling til alle er tilskudd av D-vitamin og kalsium. Førstevalg er idag (2003) såkalte bisfosfonater, som hemmer nedbrytningen av beinvev og øker beintettheten. Det kvinnelige hormonet østrogen hadde en sentral plass i behandlingen av beinskjørhet, men ekspertene maner nå til forsiktighet med slik behandling grunnet bivirkninger. Behandlingstid er for østrogen minst 10 år og for bisfosfonater 3 år. Behandlingsopplegget tilpasses den enkelte pasient.
Hvordan er langtidsutsiktene?
Det skjer et jevnt tap av beinmasse fra 40-årsalderen. Tapet av beinmasse aksellererer etter overgangsalderen hos kvinner. Ulike disponerende faktorer vil kunne øke beintapet.
Komplikasjoner til beinskjørhet er beinbrudd som i hovedsak er lokalisert til ryggraden, underarmen og lårhalsen. Halvparten forløper uten symptomer. Det er risiko for nye brudd, ledsagende kroniske smerter, funksjonstap og redusert livskvalitet.
Dersom du gjennomfører god egenbehandling og følger legens anbefalinger for eventuell medikamentell behandling, reduserer du risikoen for brudd og plager vesentlig.
Vil du vite mer?
- Hva er årsakene til beinskjørhet?
- Hva øker risikoen for å få beinskjørhet?
- Hvordan påvises beinskjørhet?
- Beintetthetsmålinger
- Hvordan behandles beinskjørhet med medikamenter?
- Hva kan du gjøre selv?
- Fall og fallskader hos eldre
- Forebygging av fall
- Bisfosfonater Osteoporose - for helsepersonell
- Norsk Osteoporoseforening
Illustrasjoner
- Beinskjørhet hos kvinner - undervisningsprogram
- Osteoporotiske brudd
