Insulin har to hovedvirkninger. For det første stimulerer insulin cellene til å ta opp sukker (glukose) fra blodet, og bidrar på den måten til å senke blodsukkeret. I cellen kan sukkeret brukes som "drivstoff" for cellens mange oppgaver, eller det kan lagres gjennom omdanning til glykogen. Den andre hovedvirkningen insulin har, er å påvirke leverens produksjon av glukose. Når blodsukkeret er høyt og mengden insulin i blodet stiger, vil insulin bremse leverens frigivelse av glukose. Motsatt når blodsukkeret er lavt og insulinmengden synker, vil leverens frigivelse av glukose øke.

Det fastende blodsukkeret bør være mellom 5 og 6 mmol/l og blodsukkeret ellers gjennom døgnet bør være 4,5-10 mmol/l. Målet med insulinbehandlingen er å oppnå tilfredsstillende insulinnivåer gjennom hele døgnet, dvs. høye insulinnivå etter måltidene når blodsukkeret er høyt, og lavere nivå mellom måltidene og om natten når blodsukkeret er lavt. For å få til dette kreves delte døgndoser.

Vanligvis startes det med to doser middels langtidsvirkende insulin. En noe større morgendose (50-75% av totale døgndose) og en mindre dose før middag eller kvelds. I helt lette tilfeller forsøkes med én dose. Doseøkning og justeringer foregår på bakgrunn av hyppige egenmålinger av blodsukkeret. Enkelte anbefaler allerede i starten å begynne med mange-injeksjonsopplegg fordi dette er den behandlingen man tilstreber på sikt.

Denne behandlingsformen gir ofte bedre kontroll, større fleksibilitet og større subjektivt velvære, men krever innsikt i sykdommen og hyppige målinger av blodsukkeret. Hurtigvirkende insulinanalog (Humalog og NovoRapid) settes i underhuden på magen idet man setter seg til for å spise. Middels langtidsvirkende insulin (Insulatard) eller langtidsvirkende insulinanalog (Lantus eller Levemir) settes i underhuden på låret, vanligvis ved sengetid, eventuelt også om morgen. Benyttes ordinært hurtigvirkende insulin, må det settes ca 30 min før måltid. Det finnes flere typer insulinpenner.

Dette er den mest naturlike behandlingen. Imidlertid er det en svært kostbar behandling. Den tilbys bare et fåtall pasienter og det kreves attestasjon til trygden fra et regionsykehus. Pasienter som kan få tilbud om slik behandling, er de med utvikling av alvorlige senkomplikasjoner (særlig nyresykdom), ved gjentatte insulinsjokk og ved diabetes som ikke lar seg kontrollere på annen måte.