Tilstanden kalles på fagspråket alopecia areata. Det er et flekkvist hårtap som kommer plutselig og ofte i ung alder. Forekommer både hos menn og kvinner. Tilstanden kan innebære en alvorlig belastning for selvbilde og livskvalitet.

Flekkvist håravfall er relativt vanlig. Risikoen for å få tilstanden en eller annen gang i løpet av livet er knappe 2%.

Sykdommer er en såkalt autoimmun sykdom. Det vil si at kroppen danner antistoffer og reagerer mot strukturer i egen kropp. Ved denne sykdommen skjer reaksjonen utelukkende i huden. Det skapes en slag betennelse i dype lag av huden som fører til at hårene mister festet.

Det er en arvelig komponent i tilstanden, men hva som gjør at noen får plager mens andre med samme arveanlegg ikke får plager, vet man ikke. Både miljøfaktorer (bl.a. infeksjoner) og psykisk stress har vært foreslått som utløsende faktorer hos arvelig disponerte personer.

Det er vist at denne sykdommen finnes noe oftere hos pasienter med andre autoimmune sykdommer som sukkersyke, vitiligo (pigmentløse flekker i huden) og stoffskiftesykdom - men de aller fleste med denne typen håravfall er friske!

Tilstanden starter ofte med en eller noen få myntstore, runde eller ovale hårløse flekker, som gradvis blir større i løpet av noen uker. Skjegg, øyebryn og øyelokk kan også bli involvert. Tilstanden kan unntaksvis ramme hele hodebunnen og kroppsbehåringen. Forløpet varierer sterkt, men mer enn halvparten av pasientene får håret spontant tilbake innen 1/2-1 år. Tilbakefall er dessverre ganske vanlig, og enkelte forblir hårløse i flere år.

Vanligvis forsvinner håret i ett eller flere sirkulære eller ovale områder. Huden her er helt glatt, og det er ingen synlige tegn til betennelse eller arrdannelse.

Diagnosen gir seg selv ut fra hårtapets utseende. Det er ikke nødvendig med blodprøver eller andre tester dersom det ikke er tegn til annen sykdom. Vevsprøve (biopsi) av huden i det hårløse området har liten verdi.

Som regel er det fornuftig å være avventende med aktiv behandling siden tilstanden for de aller fleste er selvbegrensende. Mer enn halvparten blir bra uten behandling i løpet av 1/2-1 år, og det er fortsatt mange som får tilbake håret også etter det første året. Men i noen tilfeller vedvarer plagene, og hos et mindretall utvikles fullstendig hårtap på hele eller deler av kroppen.

Behandling er først og fremst aktuelt hos dem med store flekker og langvarige plager. Behandlingsalternativene som benyttes er oftest påsmøring av kortisonstoffer i det hårløse området, eventuelt lokal innsprøyting av kortison i huden. Minoxidil, et stoff som også brukes ved vanlig skallethet, er også vist å kunne ha en viss effekt. I vanskelige tilfeller hender det også at man forsøker kortison i tablettform. Felles for alle disse behandlingsformene er at de har effekt hos noen, men ikke hos andre. Det foreligger også lite forskning som kan underbygge effekten, og det mangler helt forskningsdata som viser langtidseffekter.

Andre behandlinger, blant annet bruk av immundempende midler, er forsøkt. Men noen vidundermidler er ikke funnet.

Forløpet varierer sterkt, og mer enn halvparten av pasientene får håret tilbake spontant innen 6-12 måneder. Gjenveksten tar som regel flere måneder, og det kan foreligge pigmentendringer i gjenutvokst hår. De som opplever håravfall etter en infeksjon eller en graviditet, blir som regel spontant bra i løpet av noen måneder. Utsiktene til bedring er mer usikre dersom tilstanden varer lengre enn ett år, når sykdommen starter før puberteten, eller der hårtapet er svært utbredt. Ca. 30-50% av dem som blir bra får senere tilbakefall av samme sykdom.

• Autoimmune sykdommer
• Hårtap, animasjon
Alopecia areata - for helsepersonell