• Publisert: 31.12.2001
• Sist revidert: 31.12.2001
• Sist endret: 21.12.2009

Vanligvis kreves en varighet på minst to uker. En skiller mellom alvorlige, moderate og milde depresjoner. En egen tilstand kalles dystymi og er karakterisert ved et mer kronisk forløp over flere år.

Hovedsymptomene er depresjonsfølelse, tap av interesser og lyst, og redusert energi/økt trettbarhet.

Andre symptomer kan være skyldfølelse eller dårlig samvittighet, mindreverdighetstanker eller nedsatt selvtillit, selvmordstanker, konsentrasjonsvansker, psykomotoriske forstyrrelser (rastløshet, uro, oppspilthet eller hemning), søvnforstyrrelser, nedsatt appetitt eller vekttap. Forekomsten av depresjoner har økt de siste tiårene, spesielt de lette og middels alvorlige. Trolig får minst 25% av alle kvinner og 15% av alle menn en depresjon som trenger behandling i løpet av livet.

Andelen som til en hver tid er deprimerte, anslås til å være 3-5%.

Animasjon av depresjon

I mange tilfeller har den deprimerte forut for depresjonen opplevd hendelser som beskrives som vonde, smertefulle eller skamfylte. Hendelsen kan være et reelt tap, men den kan også være knyttet til egne forventninger om andre eller en selv.

Negative følelser rettet mot individet selv kan ha oppstått som følge av skuffelser og tap i barndommen, dårlig regulering av selvfølelse, raseri rettet mot seg selv, og følelse av hjelpeløshet og håpløshet er typisk. Ved gjentakelse av barndomserfaringer vil den ubevisste sårbarheten danne grunnlaget for depressive episoder.

Risikoen for å utvikle depresjon er påvirket av om man har vært utsatt for belastninger av psykologisk eller sosial karakter, slik som opplevelse av svik, eller at en selv ikke strekker til i forhold til egne krav, mål eller forventninger. Arvelighet spiller også en rolle.

Av biologiske forhold som kan være medvirkende årsaker til depresjon kan nevnes mangel på signalstoffer (eks. serotonin) i hjernen, lavt stoffskifte, og mangel på lys ved vinterdepresjoner.

Sykehistorien er det viktigste legen har å basere seg på når diagnosen skal stilles. Man vil da forsøke å kartlegge symptomer som beskrevet innledningsvis. Det kan være vanskelig å finne en forklaring på tilstanden - årsaken kan ligge langt tilbake i tid og være fortrengt.

Legeundersøkelser må til fordi kroppslige plager er vanlig. En depresjonstest vil som regel gjennomføres. Den vanligste testen heter MADRS. Testen er et viktig hjelpemiddel for legen når han skal stille diagnosen depresjon, og når han skal følge sin deprimerte pasient over tid.

Når en behandler depresjon, må en tenke både på den depresjonen som pågår akkurat nå, og på å forebygge kommende depresjoner.

Antidepressive medikamenter (også kalt antidepressiver, lykkepiller, SSRI og TCA) brukes ved alvorlige depresjoner som ikke går over av seg selv, og ved MADRS-skåre (se over) på over 20. Slike medikamenter virker i hovedsak på tre forskjellige måter. De gjør at man blir mer aktiv, og at tretthet og apati går tilbake. De virker også, naturlig nok, antidepressivt, men denne virkningen trenger ikke å slå til før etter en tid, det vil si en til to uker. I starten kan medikamentene også virke litt sløvende og søvnfremkallende. Dette er noe av grunnen til at pasienter med panikkangst også kan bruke slike medikamenter. Skulle en oppleve å få problemer med å få sove under slik behandling, kan det bli nødvendig med sovemedisin.

Forskningen om nytten av SSRI spriker fra å vise god effekt til ingen effekt. Sannsynligheten for at SSRI er nyttig behandling, øker med depresjonens alvorlighetsgrad.

Samtale og såkalt psykoterapi er andre behandlingsmåter man kan benytte seg av. En bør så godt som råd er, finne måter å holde seg i aktivitet på. Fysisk trening er vist å ha en gunstig effekt på depresjoner.

Såkalt atferdsbehandling kan være aktuelt. Her forsøker man å identifisere tilstedeværelse av såkalte automatiske negative tanker og tankestrukturer, som egentlig er det som depresjonen dreier seg om. Disse tankene prøver man så å bearbeide og endre i positiv retning.

Elektrosjokkbehandling kan være en god behandling ved alvorlig depresjon. Mens pasienten er i narkose sendes strømstøt gjennom hjernen. Behandlingen brukes ved dype depresjoner med næringsvegring, selvmordsfare, sterk angst og forvirring.

De fleste depresjoner har et svingende forløp, og mange kan derfor regne med å være uten symptomer i lange perioder. En ny episode med depresjon kan plutselig inntreffe, f.eks. etter en psykisk opprivende hendelse, tap av en nær person eller en ulykke.

Prognosen for den depressive episoden er vanligvis god, men over halvparten av dem som har hatt sin første depresjonsperiode, får nye episoder. Dessuten regner man at ca. 10% har en kronisk og vedvarende depresjon. Langvarig, forebyggende behandling kan derfor redusere den fremtidige sykeligheten.

Ved riktig diagnose og behandling (psykologisk behandling, medikamenter og støtteterapi) kan en forvente at 85% av pasientene er friske eller har god respons etter 6 måneder.

1. Mental Helse Norge, Pb. 298, 3701 Skien.
   Telefon: 35 53 43 70
   Faks: 35 53 09 30
   Døgnåpent hjelpetelefon: 810 30 030
   www.mentalhelse.no

• Depresjon, symptomer og tegn
• Depresjon, diagnostikk
• Depresjon, behandling
• Depresjon, forekomst
• Depresjon, prognose
• Depresjon, animasjon
• Søvnforstyrrelser
• Selvmordstanker
• Vinterdepresjon
• MADRS
• SSRI
• TCA
• Panikkangst
Depresjon - for helsepersonell Depresjonsfølelse - for helsepersonellSelvmord og selvmordforsøk - for helsepersonell
• Mental Helse Norge

Fakta

• Tilstand karakterisert ved redusert stemningsleie, nedsatt lyst og interesse og økt trettbarhet.
• Minst 25% av alle kvinner og 15% av alle menn får en depresjon som trenger behandling i løpet av livet.
• Risikoen for å utvikle depresjon er påvirket av om man har vært utsatt for belastninger av psykologisk eller sosial karakter.
• Behandling av depresjon innebærer behandling av det aktuelle sykdomsbildet og forebygging av kommende depresjoner.
• De fleste depresjoner har et svingende forløp, nye episoder kan plutselig inntreffe etter lange perioder uten symptomer.