• Publisert: 06.02.2008
• Sist revidert: 06.02.2008
• Sist endret: 20.10.2009

En psykose er en alvorlig sinnslidelse karakterisert ved vrangforestillinger, det vil si den syke opplever verden annerledes enn det friske personer gjør. En paranoid psykose, paranoia, er karakterisert ved gradvis utvikling av "troverdige" vrangforestillinger, ofte hos personer som har en paranoid personlighetstype¹. Det skal ikke foreligge tegn på annen sinnsykdom som schizofreni, depresjon/mani eller sinnslidelse sekundært til kroppslig sykdom.

Paranoia defineres som feilaktige oppfatninger basert på gale slutninger om den ytre virkelighet, og som består hos den syke på tross av bevis på det motsatte. Disse oppfatningene deles vanligvis ikke av andre i personens familie og nærmiljø². Troverdige vrangforestillinger må ses opp i mot bisarre, helt usannsynlige vrangforestillinger slik de ofte foreligger ved schizofreni. En paranoid personlighetstype er vedvarende karaktertrekk hos en person i form av mistenksomhet, mistillit, tolker handlinger fiendtlig eller foraktfullt, er følsom for krenkelser. Hos noen med paranoid personlighetstype kan denne tilstanden med tiden altså gå over i en sinnsykdom, en paranoid psykose.

Pasienter med paranoia søker sjelden legehjelp for psykiske problemer, for de innser ikke at det er noe galt med dem. De kan imidlertid søke lege for kroppslige plager som legen oppfatter som påfallende og urealistiske. Politi og advokater kan også støte på slike personer fordi de føler seg forfulgte eller mener seg utsatt for urett.

Det finnes få forskningsdata om paranoia, og det meste av kunnskapen baserer seg på ukontrollerte studier og kasuistiske meddelelser^1,3

Tilstanden er sjelden og antall nye tilfeller angis til 1-3 per 100.000 innbyggere per år^4,5. Antall tilfeller i befolkningen på et gitt tidspunkt er i følge amerikanske tall ca. 0,03%². Siden personer med paranoide lidelser sjelden søker hjelp, kan forekomsten være høyere.

Tilstanden ses hyppigst hos middelaldrende og eldre personer⁶. Paranoia synes å forekomme litt hyppigere blant kvinner⁷.

Paranoide psykoser er overraskende lite beskrevet i nyere medisinsk litteratur¹. Avgrensningen av paranoide sinnslidelser i forhold til andre typer psykoser har tradisjonelt vært vag. Det er tidligere diskutert mulig sammenheng med schizofreni, og det er antydet et spektrum av tilstander som strekker seg fra den paranoide personlighetstype over paranoia til paranoid schizofreni som kan skilles fra øvrige schizofreniformer^8,9,10,11. Stort sett støtter litteraturen det synspunkt at paranoia utgjør en selvstendig sykdomskategori¹².

Årsaken til paranoid psykose er fortsatt uavklart, men både arv og miljø spiller en viktig rolle. Paranoide pasienters oppvekstfamilier kjennetegnes ofte ved mistro, stivbente regler, fornuftsstridige holdningsmønstre, fryktsomhet, uforløste frustrasjoner og forventninger om fiendtlighet fra omverdenen, hvilket er tolket som en arvelig komponent¹³.

Eldre personer og visse minoritetsgrupper synes å være særlig disponert for utvikling av paranoide psykoser.

Vrangforestillingene som ses ved paranoia, er ukorrekte påstander om vår felles omverden og ikke bisarre vrangforestillinger slik de forekommer ved schizofreni¹⁴. Den paranoide mangler innsikt og forstår ikke at noe er galt. Ofte er det familiemedlemmer, politi, arbeidskolleger, andre leger enn psykiatere som først mistenker problemet og som søker psykiatrisk bistand. Vrangforestillingene er som regel påfallende avgrenset og logisk samhørende - pasienten er sinnsyk kun innenfor et avgrenset felt. Ja, i noen tilfeller omhandler paranoiaen kun ett unormalt fenomen¹⁵.

Ikke-bisarre vrangforestillinger er vrangforestillinger om situasjoner som kan forekomme i det virkelige liv, som det å bli forfulgt, å være utsatt for et komplott, å være elsket, å ha en infeksjon, å bli forrådt av sin ektefelle. Mange av disse pasientene har i mange år før de blir psykotiske, hatt klare paranoide karaktertrekk - de er nærtakende, selvhenførende, mistenksomme. Typisk for den paranoide psykosen er at den er avgrenset, og i mange tilfeller er det bare én vrangforestilling.

En egentlig paranoid psykose foreligger derfor først når pasienten har utviklet klare vrangforestillinger. Personens fortolkninger og mistydninger blir så gjennomgripende, og pasientens overbevisning om påstandens sannhetsverdi så absolutt, at det er uomtvistelig tale om en sykelig forstyrret realitetsvurdering som ikke lar seg korrigere. Paranoiaen synes å utvikle seg snikende, ofte som en nærmest selvfølgelig utløper av den paranoide personlighetstypen som personen har. Etter hvert vil mer og mer av personens intellekt bli oppslukt av det "forrykte", og overgangen blir derfor snarere av kvantitativ enn kvalitativ art. Å avgjøre når de paranoide personlighetskarakteristika oppnår en slik intensitet at det foreligger en tilstand med klare vrangforestillinger - sinnsykdom, er derfor vanskelig¹⁶.

Den paranoide personen fremstår som gardert, retthaversk, påholdende og med en selvhøytidelig, bedrevitende holdning. Vedkommende fører ofte en aktiv tilværelse og er opptatt av å markere seg. Så lenge vedkommende ikke konfronteres med sine vrangforestillinger, kan han eller hun ivareta krevende og velkvalifiserte arbeidsfunkjoner med nidkjærhet. I noen tilfeller utviser pasienten en nærmest fanatisk dyrkelse av sine storslåtte prosjekter og banebrytende idéer. Sosialt tenderer den paranoide mot isolasjon, både på arbeidsplassen og i det private liv. Jobbmessige eller sosiale problemer er ofte forårsaket av den paranoide atferden, især i form av mistro og vaktsomhet overfor tegn på krenkelse.

Paranoiaen kan noen ganger for alvor bryte ut etter en traumatisk hendelse, der personen vitterlig har lidt urett. Den paranoides vedholdende opptatthet av den utløsende faktor demonstrerer at det er en paranoid psykose og ikke en reaktiv psykose. Alt som kan støtte de forutfattede idéer, trekkes frem av pasienten som beviser, mens indisier som trekker i motsatt retning, ignoreres.

Det beskrives ulike undertyper av paranoid psykose:

• Erotomaniske type
  • Det sentrale tema er at en annen person, ofte av høyere status, er forelsket i pasienten. Pasienten kan forsøke å kontakte personen som vrangforestillingen er knyttet til gjennom å ringe, sende brev og gaver, eller besøke vedkommende.
• Grandiose type
  • Pasienten tror at han eller hun har et stort og uoppdaget talent, har gjort viktige oppdagelser, har et spesielt forhold til en prominent person, eller har spesiell religiøs innsikt.
• Sjalusi type
  • Hovedinnholdet i vrangforestillingen er at pasientens ektefelle eller kjæreste er utro. Tilstanden kan noen ganger føre til heftige anklager og noen ganger fysiske angrep.
• Forfølgelses type
  • Pasienten tror at han eller hun blir forfulgt og skal skades. Beskrivelsen kan virke troverdig og umiddelbart fatter man kanskje ikke at personen er forvirret.
• Somatisk type
  • Vrangforestillingen er knyttet til kroppsfunksjoner og sensasjoner; f.eks. at en er infestert med insekter eller parasitter, at det lukter av vedkommende, at deler av kroppen ikke fungerer, at deler av kroppen er misdannet eller stygg. Pasienten er overbevist om at noe er galt og vil ikke som hypokonderen innse at frykten for en sykdom er grunnløs.
• Blandet type
  • Det kan foreligge flere typer vrangforestillinger samtidig.
• Uspesifikk type

Behandlingen er utfordrende, og det finnes lite forskning å støtte seg på for legene^1,3. Å etablere en allianse med pasienten er meget vanskelig fordi pasienten benekter å ha et problem, samtidig som en stabil og fortrolig behandler-pasient-relasjon er avgjørende for resultatet. Dersom behandleren klarer å unngå direkte konfrontasjon om pasientens vrangforestillinger, så øker muligheten for samarbeid med pasienten om behandlingen og et vellykket resultat.

Behandlingen må tilpasses pasientens individuelle behov. Tradisjonelt anbefales psykoterapi, men dokumentasjon av behandlingseffekt er sparsom. Informasjon om tilstanden må gis til familien slik at de skjønner at det dreier seg om en sykdom.

Såkalte kognitive terapeutiske teknikker kan være aktuelle og hjelper noen. Behandlingen kan blant annet bestå i å forsøke å få pasienten til å se alternative forklaringer til sin ensporete tenkning^17,18,19. Slik terapi er imidlertid omdiskutert, og noen vil si skal ikke gis (kontraindisert)^20,21.

Medikamenter av typen antipsykotika, eks. haloperidol, antas å kunne minske pasientens lidelse og spenning, men slike preparater har ofte beskjeden effekt på selve vrangforestillingene^1,22. En nylig publisert oversiktsartikkel konkluderer med at flere typer antipsykotika kan hjelpe ved paranoid psykose²³.

Forløpet av psykosen er av vekslende intensitet, men sykdommen er som regel kronisk. Vrangforestillingene vil så godt som alltid dreie seg om det ene eller de få tema som utgjør sinnslidelsen, der pasienten opplever seg selv eller en nær bekjent som utsatt for forfølgelse.

Det finnes få studier av prognosen ved paranoid psykose¹. Et norsk materiale viste at av 26 pasienter med paranoia, hadde 13 uendret paranoia etter 14 år, mens åtte hadde fått schizofreni¹⁵. En annen studie fant at seks pasienter med paranoia hadde uendret funksjonsevne åtte år senere²⁴.

• Schizofreni
• Depresjon
• Bipolar lidelse
• Organisk psykose
• Paranoid personlighetstype
• Antipsykotika
Paranoid psykose - for helsepersonell