KvalitetssjekkIngebrigt Steen Jensen åpner døra i sin tomannsbolig på Stabekk en formiddag i november. Med mørke solbriller på. Han fant ikke brillene sine denne morgenen.
- Ikke tro at jeg surrer, at nå går Steen Jensen rundt og tror han har brillene sine på. Dette er solbriller med styrke. Han ler. Hilser. Og spør: Var det ikke en Lein som spilte på Rosenborg for mange år siden og som var høvelig god, kanskje han er i slekt med undertegnede?
Han snakker trøndersk for anledningen.
- Du er fra Frosta, ja. Det er noe helt spesielt med klimaet der oppe. Så langt nord, likevel først ute med salat om våren.
Slik fortsetter han. Det er ikke vanskelig å holde praten i gang med Ingebrigt Steen Jensen. Men vi er ikke kommet for å prate om salat og Rosenborg. Det er Alzheimers sykdom vi skal snakke om.
Steen Jensen fikk diagnosen for snart ett år siden. Det er en alvorlig diagnose. Å lese symptombildet på sykdommen er dyster lesning. Likevel sier Steen Jensen (og nå har han tatt av seg solbrillene):
- Nå har jeg levd med denne diagnosen i ett år, og jeg kan si at dette har vært mitt livs beste år.
Hvordan kan det ha seg?
- Du glemmer så mye
Først, la oss se på hvordan det hele startet. Kjæresten hans, Christin Hovde Vestgård, jobber som flyvertinne og reiser mye. Hun la merke til at Steen Jensen begynte å glemme.
- Hvor skal du fly hen i dag, kunne han spørre.
- Bardufoss, kunne kjæresten svare.
Så gikk det 20 minutter, og han spurte igjen: hvor skal du reise hen i dag?
Hovde Vestgård kom inn i livet hans for få år siden. De som kjenner ham svært godt, ville kanskje ikke reagert. Han har alltid vært en rotekopp.
- Et surrehue. Ikke kontroll på noe. Men Christin mente jeg spurte opp igjen mer enn det som er vanlig.
Og så var det en hendelse i Tønsberg. Steen Jensen kaller det en katastrofe. Han skulle holde foredrag for næringslivet, noe han har gjort tusen ganger tidligere.
- Jeg tuller ikke. Jeg har holdt tusen foredrag, og visste akkurat hva jeg skulle gjøre. Jeg hadde en nonchalant tilnærming til det. Dette kan jeg jo.
Omtrent halvveis ut i foredraget – midt i en passiar om Nils Arne Eggen og godfotteorien - mister han det. Han får panikk, det stopper opp.
- Det var ubehagelig, hvor var jeg hen? Hvem var det som satt i salen? Jeg tenkte: skal jeg simulere et fall? Men jeg karra det i land. Ikke for fulle seil, for å si det forsiktig.
Arrangøren var langt fra fornøyd og var enig i at dette var skikkelig dårlig og ville ikke betale for foredraget.
- Og det skjønner jeg godt, smiler han.
Han satte seg i bilen og kjørte hjem til Stabekk. Steen Jensen skjønte ikke hva det var som hadde skjedd. Han trodde det var stress, en dårlig dag, at han begynte å bli gammel.
- Kanskje hadde jeg det ikke i meg lenger. Det var mange ting jeg kunne tenke at det var, men Alzheimers var ikke blant dem.
Men da han kom hjem, sa kjæresten igjen: Ingebrigt, du glemmer hele tida.
- Merket du det selv? At du spurte opp og glemte?
- Ja, men jeg har alltid gjort det. Jeg merket nok at jeg ikke var der jeg var før når det gjaldt å huske ting som nettopp hadde skjedd.
Så sa kjæresten: Jeg synes du skal undersøke deg.
- Det er ikke så mye jeg har gjort som imponerer henne, men hun var nok imponert over at jeg sa: det skal jeg gjøre. Jeg tror manges første reaksjon er: ikke faen, det er ikke noe galt med meg. Jeg skal ikke til noen fastlege, jeg.
På hukommelsesklinikken ved Ullevål sykehus kommer Steen Jensen i kontakt med Peter Bekkhus-Wetterberg. Overlegen og lederen av klinikken på Ullevål. Som er klippen i Steen Jensen liv, og derfor omtales som Peter «Klippen»
Mer om «Klippen» senere.
