Kvalitetssjekk- Vi skjønte det var noe som ikke stemte da Emma var ett år og skulle lære seg å gå, sier mamma Anne Grethe.
Emma på ett år klarte ikke å bøye kneleddet på høyrefoten. Hun beveget foten stivt ut til siden da hun gikk.
Å ta på sko, var også vondt. Da måtte ankelen bøyes.
Da Emma var to år, fikk hun diagnosen barneleddgikt. Det ble funnet aktiv leddgikt i fire av leddene.
Barneleddgikt heter juvenil idiopatisk artritt på fagspråket. Det er en sykdom hos barn og unge under 16 år som gir hovne, betente, stive og smertefulle ledd.
Mange har varierende sykdomsforløp med periodevis inaktiv sykdom eller langvarige gode perioder. I likhet med den voksne formen for leddgikt, revmatoid artritt, er årsaken til barneleddgikt ukjent. Man vet mye om hva som skjer i kroppen når sykdommen først har begynt, men ikke hvorfor den starter.
Leddgikten kom tilbake
I dag er Emma 11 år og går i 6. klasse. Hun er aktiv på fritiden, spiller håndball, piano og er med på 4H. Det er ikke mulig å se at hun har hatt barneleddgikt, når hun tar oss imot i sofaen hjemme i Trøndelag.
- Jeg er helt åpen om sykdommen, sier Emma og forteller at hun synes det er greit å snakke om dette. Når noen spør, forklarer hun at det er betennelser i leddene hun sliter med.
Som to-åring var hun altså en av 140 norske barn som årlig får diagnosen i Norge.
I dag plages ikke Emma av leddgikten på samme måte som da hun var mindre. I 2017 sluttet hun på medisinene – det ble ikke funnet aktiv leddgikt lenger. Likevel kom noen symptomer tilbake i fjor – i fingerleddet.
La oss gå tilbake til den gangen Emma var ett år og mamma og pappa fikk mistanke om at noe var som det ikke skulle være.
De tok kontakt med fastlegen og ble henvist til sykehuset for videre utredning.
- Vi har følt oss godt ivaretatt. Vi rakk ikke å komme oss helt hjem fra barneavdelingen på Levanger før vi ble kontaktet av en sykepleier ved barneavdelingen på St.Olavs hospital som beroliget oss og forklarte hvordan løpet framover skulle bli, sier Anne Grethe.
Emma skulle få behandling både på Levanger sykehus og St.Olavs hospital. De fikk en lege på hvert sted, oppfølgingen var et samarbeid mellom de to sykehusene. Hun fikk også en kontaktsykepleier ved St.Olavs hospital.
