Nyhetsartikkel

Å leve med alkoholisme

- Enhver alkoholikers drøm er å kunne drikke kontrollert, men det går ikke. På samme måte som du ikke kan sleike på en reke dersom du har skalldyrallergi, kan du ikke drikke litt som alkoholiker. "Eva" og "Ragnhild" kom seg ut av alkoholismen, men de verken tør eller vil ta en eneste drink til.

Illustrasjonsfoto: Colourbox
Illustrasjonsfoto: Colourbox

Hopp til innhold

- Tyngdekraften gjelder også for oss. Vi er alkoholikere, og en eneste drink kan være nok til at vi er tilbake der vi var. Det tør vi ikke ta sjansen på, sier "Eva" og "Ragnhild".

I Norge sliter omtrent 10 prosent av befolkningen med alkoholavhengighet. To av de som har kommet seg ut av alkoholens grep, er Eva og Ragnhild. Eva (65) har vært rusfri i 14 år, mens Ragnhild (51) har vært rusfri i 10 år.

- Alkoholisme er en grusom sykdom, men du kan leve fint med den. Nylig leste jeg om en nederlandsk alkoholiker som hadde fått aktiv dødshjelp. Det var grusomt å lese om, sier Eva.

- Forferdelig. Jeg fikk også høre at det ikke var noe håp for meg. Da mannen min dro meg med til fastlegen, og jeg fortalte om min alkoholavhengighet for første gang, ristet han på hodet og sa følgende til mannen min: "Deg kan jeg hjelpe, men hun der...", sier Ragnhild.

Les også: Rusmisbruk - er jeg i faresonen?

Eva

[imported]
[imported]

Sett utenifra var livet til Eva helt utmerket. Hun hadde mann og to barn, god jobb, og en stor omgangskrets.

- Men inni meg var det et helvete. Etterhvert ble det en daglig kamp. I dag skal jeg ikke på polet, i dag skal jeg ikke drikke. På slutten av arbeidsdagen skiftet fokuset helt: Hvordan skal jeg rekke polet før jeg henter ungene i barnehagen? Så var jeg fast bestemt på at jeg ikke skulle drikke før ungene hadde lagt seg. Likevel gikk turen opp og ned til kjelleren gjennom ettermiddagen. Jeg måtte ikke drikke for mye på fest, derfor begynte jeg å drikke før festen, sier Eva.

Mot slutten gikk det fort nedover. I perioder flyttet hun inn på et rom for seg selv.

- Jeg våknet annenhver time og drakk. Alle grensene mine ble tøyd. Jeg løy og jeg løy. Jeg kjørte helt sikkert med promille. Jeg skammet meg forferdelig, og jeg snek meg rundt på jobb. Ikke fordi noen hadde sagt noe, men fordi jeg følte det. Jeg turte ikke å være alkoholiker, for jeg hadde hørt at da kunne du aldri drikke mer. Det var en totalt håpløs og fornedrende situasjon, fylt av angst, frykt, skam, depresjon og håpløshet, sier Eva.