Å leve med alkoholisme

- Tyngdekraften gjelder også for oss. Vi er alkoholikere, og en eneste drink kan være nok til at vi er tilbake der vi var. Det tør vi ikke ta sjansen på, sier "Eva" og "Ragnhild".

I Norge sliter omtrent 10 prosent av befolkningen med alkoholavhengighet. To av de som har kommet seg ut av alkoholens grep, er Eva og Ragnhild. Eva (65) har vært rusfri i 14 år, mens Ragnhild (51) har vært rusfri i 10 år.

- Alkoholisme er en grusom sykdom, men du kan leve fint med den. Nylig leste jeg om en nederlandsk alkoholiker som hadde fått aktiv dødshjelp. Det var grusomt å lese om, sier Eva.

- Forferdelig. Jeg fikk også høre at det ikke var noe håp for meg. Da mannen min dro meg med til fastlegen, og jeg fortalte om min alkoholavhengighet for første gang, ristet han på hodet og sa følgende til mannen min: "Deg kan jeg hjelpe, men hun der...", sier Ragnhild.

Les også: Rusmisbruk - er jeg i faresonen?

Eva

[imported]

Sett utenifra var livet til Eva helt utmerket. Hun hadde mann og to barn, god jobb, og en stor omgangskrets.

- Men inni meg var det et helvete. Etterhvert ble det en daglig kamp. I dag skal jeg ikke på polet, i dag skal jeg ikke drikke. På slutten av arbeidsdagen skiftet fokuset helt: Hvordan skal jeg rekke polet før jeg henter ungene i barnehagen? Så var jeg fast bestemt på at jeg ikke skulle drikke før ungene hadde lagt seg. Likevel gikk turen opp og ned til kjelleren gjennom ettermiddagen. Jeg måtte ikke drikke for mye på fest, derfor begynte jeg å drikke før festen, sier Eva.

Mot slutten gikk det fort nedover. I perioder flyttet hun inn på et rom for seg selv.

- Jeg våknet annenhver time og drakk. Alle grensene mine ble tøyd. Jeg løy og jeg løy. Jeg kjørte helt sikkert med promille. Jeg skammet meg forferdelig, og jeg snek meg rundt på jobb. Ikke fordi noen hadde sagt noe, men fordi jeg følte det. Jeg turte ikke å være alkoholiker, for jeg hadde hørt at da kunne du aldri drikke mer. Det var en totalt håpløs og fornedrende situasjon, fylt av angst, frykt, skam, depresjon og håpløshet, sier Eva.

Ragnhild

Ragnhild var også gift, hadde tre barn og full jobb.

- Jeg tror alkoholismen har ligget latent i meg. At jeg manglet noen verktøy i oppveksten som gjorde at det ble lett å ty til rødvin i voksenlivet. Det ble absolutt verre da vinkartongen kom på polet. Jeg trodde at så lenge jeg ikke drakk sprit, kunne jeg ikke ha et alkoholproblem. Så lenge jeg kunne gå på jobb og trene, var jeg ingen alkoholiker. Mannen min så det annerledes. Han sladret. Begynte å si det høyt, og gjøre det vanskelig for meg. Da jeg ble 40 år, satte han ned foten og sa at jeg måtte ta et valg. Da hadde jeg allerede begynt i AA (Anonyme Alkoholikere). Jeg hadde åpnet meg litt, og sagt at jeg kanskje hadde et lite alkoholproblem. Du synes selvsagt ikke at ditt problem er like ille som andres, sier Ragnhild.

Hverdagen var preget av skam og skjuling.

- Når kan jeg drikke neste gang uten å bli tatt? Jeg ble helt besatt. Jeg mente at jeg ikke hadde skadet barna mine. Det tok en stund før jeg forsto at min manglende tilstedeværelse selvfølgelig hadde preget barna. Jeg ante ikke hvordan jeg skulle komme meg ut av det. Jeg kjente stor sorg over at jeg ikke kunne være som andre. Å slippe taket i trøsten og vennen min, og det å ikke kunne være normal, ble en ganske lang sorg. Når du da er helt edru, må du begynne å ta tak i livet ditt. Da ble jeg voksen. Da måtte jeg ta valg, sier Ragnhild.

Les også: Når bør man søke hjelp for et alkoholproblem

- Når vet du at du har et alkoholproblem?

Illustrasjonsfoto: Colourbox

Ingen av dem har noen klar oppfatning om når alkoholmisbruket tok overhånd.

- I ungdomstiden husker jeg at jeg alltid fikk ned drinkene selv om det smakte vondt. Jeg likte rus. Da jeg kom i 30-årene hadde samfunnet endret seg, og det ble mer legitimt å drikke, sier Ragnhild.

- Jeg innbilte meg at jeg skulle drikke bare ett glass, kanskje to. I ettertid har jeg fått høre at venner ofte reagerte på drikkemønsteret mitt, altså måten jeg drakk på, sier Eva.

- Mange venner har i ettertid spurt: Når vet du at du har et alkoholproblem? Sannheten er at du selv ofte er den siste som vet det. Dersom andre sier at du har et alkoholproblem, så har du nok det, sier Ragnhild.

Mannen til Ragnhild var fortvilet fordi hun drakk så mye i selskap. Hun ble aldri høyrøstet eller utagerende, men hun ble alltid veldig full.- Jo mer kjeft jeg fikk, jo mer gjorde jeg for å lure han. Det var selvfølgelig hans feil at jeg drakk, sier Ragnhild og ler.

- Et svik mot barna

Selv om verken Eva eller Ragnhild var utagerende, ble oppveksten til barna preget av alkoholavhengigheten til mødrene.

- Hele stemningen i huset var dårlig. Jeg var ustabil, og dette fikk frem det verste i mannen min. Vi hadde tre barn som syntes det var ubehagelig å være sammen med oss. Den ene sønnen min plystret alltid før han kom inn i stua, for å varsle oss slik at vi kunne slutte å krangle. Jeg gjorde alle de riktige tingene. Jeg laget taco og dro på fotballkamp, men jeg var fraværende og tenkte bare på belønningen. Jeg ville bare vise hvor flink jeg var, slik at jeg kunne belønne meg selv etterpå. Dessverre, sier Ragnhild.

- Jeg trodde jeg var en god mor. Det fikk jeg ofte høre av andre også. Jeg gjorde mye for barna og med barna, men jeg var aldri ordentlig tilstede. Å være alkoholiker tar mye av både bevisstheten og underbevissheten. Enten tenkte jeg på at jeg ikke skulle drikke, eller så tenkte jeg på hvordan jeg skulle rekke polet. Jeg var redd og feig, jeg lot være å ta opp ting og tålte ikke konflikter. Det var et svik mot barna, sier Eva.

Les også: Når far drikker

Ble tatt på fersken på jobb

Illustrasjonsfoto: Colourbox

Begge var i jobb gjennom årene med alkoholmisbruk.

- Den ene halvdelen av arbeidet mitt klarte jeg etter hvert ikke å gjøre uten å drikke. Når jeg hadde drukket nok til at angsten slapp, var det om å gjøre å få gjort unna arbeidet før jeg ble full. Noe fikk jeg til, annet ikke. Det var som å balansere på en slakk line, sier Eva.

- Det siste året jeg drakk, hadde jeg ikke en eneste sykedag. Jeg var livredd for å risikere jobben, sier Ragnhild.

- Jeg ble tatt på fersken av noen unge kolleger som gikk rett til lederen. De hadde skjønt at noe var helt galt, men visste ikke hva. Så oppdaget de en dag at jeg hadde drukket på kontoret, og brikkene falt på plass. Plutselig ble jeg virkelig avslørt. Det skremte meg så grundig at jeg kom til AA. Det ble vendepunktet. Selv om det føltes fryktelig da, er jeg inderlig takknemlig for at de brydde seg nok om meg til å si ifra, sier Eva.

Sluttet 200 ganger

De ble mestre i å lyve, gjemme og lure. Flaskene ble skjult i alt fra vaskemaskinen til takrenna. De drakk i garasjen, i kjelleren og på toalettet på kjøpesenteret.

- Det var galskap, sier Ragnhild.

Begge befant seg etter hvert i situasjoner der de omsider følte at de måtte prøve AA.

- Jeg ble møtt med kjærlighet fra første møte. Jeg mente at problemet var at jeg ikke fikk lov å være med mannen min på julebord. Ingen lo av meg for det, og sakte men sikkert gikk det opp for meg at mitt problem var større enn dette, sier Ragnhild.

- De hadde en annen måte å snakke på enn jeg var vant med fra akademiske miljø. Jeg kunne bare være der, jeg behøvde ikke å prestere. Det betydde mye, sier Eva.

Begge hadde forsøkt å slutte å drikke et utall ganger før de endelig klarte det.

- Jeg bestemte meg ca. 200 ganger. Det endte som regel like før polet stengte. Jeg ble reddet av AA. De sa: en dag av gangen. En time. Jeg har ikke lovet en evighet, sier Eva.

Les også: Hva pårørende bør vite om alkoholisme

Anonyme alkoholikere

Illustrasjonsfoto: Colourbox

- Den første tiden hadde jeg veldig lyst til å drikke. For å komme gjennom det, dro jeg ofte på møter, og jeg fikk mange telefonnumre til andre i AA som jeg kunne ringe, sier Ragnhild.

- Jeg sprakk den første sommeren. Men jeg var velkommen tilbake, sier Eva.

- Uansett hvor mange ganger du sprekker, er du velkommen tilbake i AA, sier Ragnhild.

AA er ikke tilknyttet noe politisk parti eller religion. Organisasjonen er helt selvhjulpen. Det eneste målet er å hjelpe hverandre, og spre budskapet om at det finnes hjelp å få.

- Vi anbefaler å begynne med et 12-trinnsprogram. Du må ikke, men hvis du vil ha et godt edru liv, finnes det 12 trinn og mennesker som vil hjelpe deg gjennom dem. Trinn èn handler om å erkjenne at du ikke tåler alkohol og at du ikke mestrer livet ditt. Det er det jeg har lært. Nå mestrer jeg livet mitt. Nå står jeg i følelsene mine. Med barn og jobb. Jeg klarer alt, sier Ragnhild.

- Det gjør jeg også. Jeg har fått ryddet opp i livet mitt. Men jeg ville ikke følt meg like trygg, og ikke hatt det like bra, hvis ikke det var for at jeg vet at jeg kan komme på et møte når som helst, hvor som helst i verden. Alt i alt har jeg et fint liv i dag. Jeg kan leve det sånn som det er, med opp- og nedturer. Jeg er ikke lenger redd for å gå under i frykt og ensomhet. Nå vet jeg at ingenting er så galt at jeg ikke kan drikke det enda verre, og ingenting er så bra at jeg ikke kan drikke det istykker, sier Eva.

Kan ikke drikke litt

Mange blir rådet til å begrense alkoholinntaket og "drikke kontrollert". Det fungerte ikke for Eva og Ragnhild.

-Det er mye lettere å kutte det helt ut, men det hadde jeg aldri klart på egen hånd. Det var tilhørigheten til AA-fellesskapet og programmet som gjorde det mulig. Trangen til å drikke er rett og slett borte, sier Eva.

- Da jeg sluttet, forklarte jeg datteren min på 10 år at jeg er allergisk mot alkohol. Dersom du er allergisk mot skalldyr, så sitter du ikke og sleiker på reker. Det er det samme som å si at du skal drikke kontrollert, sier Ragnhild.

Begge har sluttet å synes synd på seg selv.

- Selvmedlidenheten og den egoistiske Ragnhild måtte jeg plukke av meg. Jeg har ingen å skylde på lenger. Mange lever i en offerrolle til de dør. Jeg er glad for å slippe det, sier Ragnhild.

- For meg er det å få slippe å drikke vidunderlig. Folk vet ikke hvor deilig det er å være en helt vanlig dame, sier Eva.

Anonyme Alkoholikere har avdelinger over hele landet og kan nås på telefon hver dag.