Intervju

Å leve med cøliaki - fikk diagnosen etter 35 år

Da Arve Gunnar Lønnum ble innlagt på sykehuset som fem-åring på grunn av mageplager, ble han foret med brød og nektet proteinrik mat. Barndommen var trist og ensom med en sykdom legene ikke fant ut av.

Denne artikkelen er mer enn to år gammel og kan inneholde utdatert informasjon

Gastroskopi

undersøkelsesrom

I årene som fulgte, ble han utdannet adjunkt og arbeidet ved videregående skole. Han ble gift, skilt, gift på nytt og han fikk barn. På 1980-tallet startet mageplagene på nytt. Han forsto at plagene på en eller annen måte var knyttet opp mot maten han spiste. Han hadde en rekke infeksjonssykdommer og var stadig på penicillinkur.

- Jeg dro hjem fra skolen fredag før påskeferien, og palmesøndag kollapset hele systemet. Jeg pusset opp hjemme og hadde konstant diarè. Da jeg kom tilbake til skolen etter ferien, spurte kollegaene mine om hva som var galt, sier Lønnum.

Det kraftige vekttapet var svært synlig. Lønnum oppsøkte legen sin og fortalte barndomshistorien sin der. Kort tid senere ble han sendt til gastroskopi på sykehuset. Resultatene levnet ingen tvil: Tarmtottene var paddeflate. Han fikk diagnosen cøliaki og startet omsider med en glutenfri diett.

På slutten av 1950-tallet ble det mulig å ta prøver av tarmen ved hjelp av gastroskopi, men metoden var lite utbredt, ubehagelig og det var vanskelig å få tatt prøver fra tarmslimhinnen. Likevel var dette et gjennombrudd. Endelig kunne man se at cøliaki ga et spesifikt, gjenkjennbart mønster av ødeleggelser i slimhinnen i øvre del av tarmen. Ved begynnelsen av 1960-tallet hadde legene altså kjennskap til at gluten utløser cøliaki, de visste at det ga en bemerkelsesverdig og lett gjenkjennelig skade på slimhinnen i tarmen, og man hadde et instrument som gjorde det mulig å ta vevsprøver (biopsier). Til tross for at kunnskapen økte mot slutten av 1960-tallet, ble legene rådet til å ikke diagnostisere cøliaki før de kunne bevise at gluten var årsaken til slimhinneforandringene (atrofi av mucosa). Først ved å se at tarmen ble bra igjen med en glutenfri diett, fulgt av dokumentasjon på normalisering av tarmen, deretter ved at skadene kom tilbake når pasienten igjen spiste gluten. Disse kriteriene ble formalisert i 1969. I over 20 år var dette den aksepterte diagnosestandarden. Først på 1970-tallet ble teknikken forbedret og undersøkelsen ble i økende grad tatt i bruk. I løpet av 1980-tallet ble gastroskopi en rutineundersøkelse. Samtidig ble det klart at cøliaki hadde en forbindelse til andre autoimmune sykdommer.

- Nå skjønner jeg at immunforsvaret mitt var helt fraværende i årene før jeg fikk diagnosen. Jeg har ikke tatt penicillin siden. Det hender jeg har perioder med urolig mage fortsatt, men det har alle. De sier jo at tarmen er den andre hjernen vi har, sier Lønnum.

Les også vår artikkel om gastroskopi

Forrige side Neste side