Intervju

Å leve med depresjon

Denne artikkelen er mer enn to år gammel og kan inneholde utdatert informasjon

- Min egen dårlige kroppslukt var min venn

Hun husker dager da hun var innlagt på psykiatrisk avdeling. På hvordan hun så seg selv i speilet. Mager og sliten, mat ville hun ikke ha.

- Æsj tenkte jeg, da jeg så meg selv i speilet. Du er skitten. Du er heslig. Ingen liker deg. Hodet fortalte meg at jeg hadde barn og barnebarn, men det gikk ikke inn, sier Margrete.

Hun har møtt mange som hun mener ikke burde jobbet i psykiatrien. Men også noen som hjalp henne.

- Sønnen min var russ. Han skulle gå i russetoget på 17.mai. "Hvis du kommer og ser på meg, skal jeg bukke for deg," sa han. 17.mai satt jeg på avdelingen. Uvasket og skitten. Min egen dårlige kroppslukt var min venn. Et tegn på at det var noen der. Meg, sier hun.

Hun klarte ikke å komme seg i dusjen, og pleieren tok av seg klærne helt til undertøyet, og sa at hun skulle bli med henne inn i dusjen.

- Da gikk jeg endelig med på å dusje. Jeg hadde fine klær, og jeg fikk ordnet meg på håret. Da russetoget kom, så sto jeg der. Sønnen min jublet: "Mamma, hei!" Så bukket han. Det betydde utrolig mye for meg at jeg klarte å være der. Man er ikke seg selv i det hele tatt når man er deprimert, sier Margrete.

Forrige side Neste side