Intervju

Å leve med depresjon

Denne artikkelen er mer enn to år gammel og kan inneholde utdatert informasjon

-Jeg følte meg veldig ensom

Hun kom hjem fra sykehuset på lille julaften. I januar skulle hun begynne på skolen igjen.

- Men det gikk ikke. Jeg tenkte jeg skulle begynne som pappa. Jeg fant folk jeg kunne feste med, og det var deilig å drikke. Jeg ga blaffen i om foreldrene mine så det. Jeg forsto ikke at jeg var deprimert da, jeg følte meg bare veldig ensom. Alene, sier Margrete.

Les også: Symptomer og tegn på depresjon

Selv om huset hun hadde vokst opp i var stort og fint, klarte hun ikke å være der. Vitnemål fra skolen fikk hun ikke, men det tok hun igjen senere. Hun drakk og festet i et halvt år.

En dag kom onkelen og hentet henne i byen.

- Det her går ikke. Jeg skal hjelpe deg. Du skal ikke hjem, sa han. Jeg fikk bo der, sammen med han, tanten min og besteforeldrene mine. Jeg fikk dusje, jeg fikk mat, og jeg fikk et rom. Han ordnet jobb til meg på et høyfjellshotell. Det var da jeg så at det fantes en voksen som ikke stilte spørsmål, men som forsto. Jeg fikk reise bort fra hjembyen og har ikke drukket alkohol siden, sier Margrete.

Forrige side Neste side