Intervju

Å leve med depresjon

Denne artikkelen er mer enn to år gammel og kan inneholde utdatert informasjon

"Moren din er på galehus"

I alle disse årene kom depresjonen i bølger, og etter skilsmissen og utfordringer på arbeid fikk de tunge tankene enda bedre grobunn. Som lærer følte hun at hun måtte ta vare på barna i klassen. Mange kom med muglet matpakke eller dårlige klær. Det var vanskelig å skulle sette alle barna i samme bås, å fokusere kun på det faglige.

Innleggelsene på psykiatrisk avdeling ble mange.

- På skolen til den yngste sønnen min, sa de at "moren din er på galehus". Heldigvis var damen som eksmannen min ble sammen med, veldig sterk. Hun tok vare på sønnen min, når jeg var innlagt. Da sønnen min valgte å bo med dem, var det tøft for meg, men det var utrolig viktig at han valgte det som var rett for han, sier Margrete.

I perioder levde hun et vanlig liv, uten den altoverskyggende depresjonen. I andre perioder følte hun at hun aldri skulle komme ut av den.

- Jeg har møtt mye uforstand i psykiatrien. Jeg fortalte at jeg trengte hjelp til å gå ut, hjelp til å snakke og hjelp til å håndtere ting hjemme. De sa at det ville ta for mye tid. Så fikk jeg medisiner. Den hjelpen jeg fikk, kom fra andre pasienter og meg selv. En gang jeg ble skrevet ut etter å ha blitt bedre, sa legen: "Ser du, det hjalp med medisiner likevel." Men jeg hadde ikke tatt medisinene, jeg hadde samlet dem i et stort beger. Dette tømte jeg ut på skrivebordet hans. "Har du ikke tatt det?" Spurte han. "Nei, for det finnes ikke medisin mot sorg, annet enn å snakke om den", sier Margrete.

Les også: Behandling av depresjon

Forrige side Neste side