Intervju

Å leve med depresjon

- Æsj tenkte jeg, da jeg så meg selv i speilet. Du er skitten. Du er heslig. Ingen liker deg. Hodet mitt fortalte meg at jeg hadde barn og barnebarn, men det gikk ikke inn, sier "Margrete".

Denne artikkelen er mer enn to år gammel og kan inneholde utdatert informasjon

Depresjon er en viktig årsak til uførhet verden over. 

I mange tilfeller har den deprimerte opplevd hendelser som beskrives som vonde, smertefulle eller skamfylte, i forkant av depresjonen. Risikoen for utvikling av depresjon er påvirket av om man har vært utsatt for belastninger av psykologisk eller sosial karakter, slik som opplevelse av svik.

For "Margrete" (65) var det slik det startet - med et traume som ingen oppdaget, og svik fra de som burde hjulpet.

Voldtatt

Først i voksen alder klarte hun å huske, og fortelle om, traumet som utløste den første depresjonen.

- Jeg visste ikke at jeg husket det en gang. Det forandret livet mitt å få fortalt det til noen, sier hun.

Da hun gikk i niende klasse på ungdomsskolen, somlet hun i gymmen, og kom ut etter at de andre hadde dratt.

- Det sto en gutt i toppen av trappen. Han var også ungdomsskoleelev, men veldig utviklet. Helt frem til i fjor husket jeg bare at han smalt hodet mitt i murveggen, og at jeg våknet med buksa på knærne. Jeg ble voldtatt, sier Margrete.

Da hun kom hjem fra skolen ble hun stående i dusjen lenge. Hun fortalte ingen om det som hadde skjedd, men fortsatte på skolen.

Les også: På feil sted, til feil tid, med feil mann

Ble tvunget til abort

- Så begynte jeg å kaste opp om morgenen. Moren min sa at jeg måtte gå til legen. Du har vært med en gutt, har du ikke? Sa hun. Jeg nektet. Jeg husket det ikke, sier Margrete.

Hos legen ble det stadfestet at hun var gravid i fjerde måned.

- Mamma og pappa snakket om abort. Jeg ville ikke. Jeg husker at jeg tenkte på barnet som en "hun". Foreldrene mine sa at det var de som bestemte, sier Margrete.

Da hun våknet fra narkosen etter inngrepet, sto legen over henne.

- Legen var veldig sint på meg. "Ja, det var ei jente vi sugde ut av deg. Du må lære deg å ikke fly med gutter", sa han. Jeg fikk ikke frem et ord. Jeg var 15 år, sier Margrete.

-Jeg følte meg veldig ensom

Hun kom hjem fra sykehuset på lille julaften. I januar skulle hun begynne på skolen igjen.

- Men det gikk ikke. Jeg tenkte jeg skulle begynne som pappa. Jeg fant folk jeg kunne feste med, og det var deilig å drikke. Jeg ga blaffen i om foreldrene mine så det. Jeg forsto ikke at jeg var deprimert da, jeg følte meg bare veldig ensom. Alene, sier Margrete.

Les også: Symptomer og tegn på depresjon

Selv om huset hun hadde vokst opp i var stort og fint, klarte hun ikke å være der. Vitnemål fra skolen fikk hun ikke, men det tok hun igjen senere. Hun drakk og festet i et halvt år.

En dag kom onkelen og hentet henne i byen.

- Det her går ikke. Jeg skal hjelpe deg. Du skal ikke hjem, sa han. Jeg fikk bo der, sammen med han, tanten min og besteforeldrene mine. Jeg fikk dusje, jeg fikk mat, og jeg fikk et rom. Han ordnet jobb til meg på et høyfjellshotell. Det var da jeg så at det fantes en voksen som ikke stilte spørsmål, men som forsto. Jeg fikk reise bort fra hjembyen og har ikke drukket alkohol siden, sier Margrete.

Vanskelig ekteskap

Hun trivdes godt i jobben på hotellet, og holdt seg unna fester. Hver dag skrev hun brev til moren og søsknene. Ett år senere flyttet hun hjem igjen og fikk jobb der. 

- Så lenge jeg fikk jobbe og være med andre, gikk det greit med meg, sier Margrete.

Da hun var 18 år traff hun en flott og sjarmerende mann, som var syv år eldre enn henne. Hun var stormende forelsket og ble gravid etter kort tid. Noen måneder senere giftet hun seg, og fire måneder etter bryllupet fødte hun en gutt.

- Det var fantastisk. Etter aborten hadde jeg hørt at jeg kanskje ikke kunne få barn. Sønnen min ble min store stolthet, og det er han enda. Mannen min derimot, tålte ikke nattevåk og familieliv. Han var ettertraktet, festet mye, og tok gjerne med seg folk på nachspiel. Det likte ikke jeg. Så begynte han å slå. En natt, før sønnen vår var ett år, tok jeg gutten med meg og flyttet tilbake til foreldrene mine, sier Margrete.

Les også: Vold mot kvinner: Kampen for et trygt liv

Fikk vidundermiddel av legen

Fortsatt klarte hun å holde de tunge tankene unna - for det meste.

- Når du har et lite barn, tenker du ikke så mye på deg selv. Av og til kjente jeg på depresjonen. Når gutten min var borte hos tanten sin en helg, tenkte jeg mye. Det er ikke lett å være enslig mor. Jeg følte meg helt alene når gutten min ikke var der, sier Margrete.

Hun tok kontakt med familielegen, og diskuterte de vonde tankene med han. 

- Der fikk jeg det han kalte et vidundermiddel, valium. "Ta den når du føler det sånn", sa han, og det gjorde jeg, sier Margrete.

Til å begynne med syntes hun det var deilig å ta valium. Smertene ble borte.

- Men jeg sluttet fort, for jeg merket at jeg ble så trøtt, og jeg skulle ta vare på et lite barn. Men mange ble avhengige av valium. Jeg så jo hele 1960-tallet. Folk døde av å sniffe lim, eller de døde av overdose. Det skjedde med flere på min skole. Jeg var en del av en sporty gjeng, så jeg forsto at noe var galt, sier Margrete.

Les også: Benzodiazepiner

Sint på moren

Ofte ble hun med foreldrene og småsøsknene når de dro på hytta. Da bodde hun i et telt ved sjøkanten.

- Jeg følte at jeg måtte være med for å passe på småsøsknene mine. Faren min var ikke alkoholiker, men han drakk mye hjemmebrent når det var langfri. Jeg har vært mye sint på moren min, fordi hun ikke gjorde noe for å beskytte søsknene mine. Jeg kan ikke forstå hvorfor hun heller ofret barna sine, enn han. Heller bo lite og trangt i en campinghytte, enn i et stort hus med brøling, skriking og skrekk, sier Margrete.

- Hva gjør du her, du som er så ung og pen?

Da sønnen begynte på skolen, oppsøkte hun for første gang psykiatrien.

- Der var det en dame som møtte meg. "Hva gjør du her, du som er så ung og pen?" Spurte hun. Da dro jeg hjem igjen, sier Margrete.

I 1984 ble hun gift på nytt. Etter to spontanaborter, fikk hun en gutt til. 

- Jeg trodde ikke det var mulig. Jeg fikk oppleve å bli mor enda en gang, sier Margrete.

I 19 år var hun gift, og levde i et trygt og godt forhold. Hun utdannet seg til lærer.

- Men jeg ble aldri så forelsket som jeg ble den første gangen, og da vi ble skilt, bestemte jeg meg for å fokusere på barn og barnebarn. Jeg ville ikke ha en ny mann, sier Margrete.

"Moren din er på galehus"

I alle disse årene kom depresjonen i bølger, og etter skilsmissen og utfordringer på arbeid fikk de tunge tankene enda bedre grobunn. Som lærer følte hun at hun måtte ta vare på barna i klassen. Mange kom med muglet matpakke eller dårlige klær. Det var vanskelig å skulle sette alle barna i samme bås, å fokusere kun på det faglige.

Innleggelsene på psykiatrisk avdeling ble mange.

- På skolen til den yngste sønnen min, sa de at "moren din er på galehus". Heldigvis var damen som eksmannen min ble sammen med, veldig sterk. Hun tok vare på sønnen min, når jeg var innlagt. Da sønnen min valgte å bo med dem, var det tøft for meg, men det var utrolig viktig at han valgte det som var rett for han, sier Margrete.

I perioder levde hun et vanlig liv, uten den altoverskyggende depresjonen. I andre perioder følte hun at hun aldri skulle komme ut av den.

- Jeg har møtt mye uforstand i psykiatrien. Jeg fortalte at jeg trengte hjelp til å gå ut, hjelp til å snakke og hjelp til å håndtere ting hjemme. De sa at det ville ta for mye tid. Så fikk jeg medisiner. Den hjelpen jeg fikk, kom fra andre pasienter og meg selv. En gang jeg ble skrevet ut etter å ha blitt bedre, sa legen: "Ser du, det hjalp med medisiner likevel." Men jeg hadde ikke tatt medisinene, jeg hadde samlet dem i et stort beger. Dette tømte jeg ut på skrivebordet hans. "Har du ikke tatt det?" Spurte han. "Nei, for det finnes ikke medisin mot sorg, annet enn å snakke om den", sier Margrete.

Les også: Behandling av depresjon

Ble reddet

Hun dro ofte til sjøen og syklet mye om natten.

- I tre år av livet mitt stengte jeg alle ute. Ingen fikk komme til meg. En gang ble jeg reddet da jeg gikk til en bru i nærheten. Planen var å ta mitt eget liv, sier hun.

Hun gikk barfot i snøen, i nattdrakt, klokken halv fem om morgenen.

- Jeg var så glad for at jeg hadde bestemt meg. Jeg satt på kanten da jeg hørte en stemme bak meg: "Hvis du kommer ned, skal du få noe av meg". Bak meg sto det en munk. Han sa ikke noe mer. Om han hadde sagt "ikke hopp", så hadde jeg sikkert hoppet. Plutselig kom jeg til meg selv igjen. Jeg ble redd for høyden, og jeg kjente hvor kaldt det var. Jeg gikk ned til han, og han la medaljongen sin i hånden min. Den skulle passe på meg. Deretter ba han meg om å gå hjem og varme meg. Da jeg kom hjem, var jeg så sint for at han hadde reddet meg, sier Margrete.

Hun gikk med medaljongen hver dag i 12 år. Så fikk hun et nytt smykke av den nye kjæresten, som hun nå bærer. Medaljongen har hun fortsatt, men hun tenker å gi den videre ved en anledning som passer.

Gjennom hele livet har barnetroen, troen på Gud, vært viktig for Margrete. Når hun ser tilbake på hendelsen, føler hun at denne hendelsen ikke bare var en inngripen fra munken som sto der, men hjelp fra Gud.

- Min egen dårlige kroppslukt var min venn

Hun husker dager da hun var innlagt på psykiatrisk avdeling. På hvordan hun så seg selv i speilet. Mager og sliten, mat ville hun ikke ha.

- Æsj tenkte jeg, da jeg så meg selv i speilet. Du er skitten. Du er heslig. Ingen liker deg. Hodet fortalte meg at jeg hadde barn og barnebarn, men det gikk ikke inn, sier Margrete.

Hun har møtt mange som hun mener ikke burde jobbet i psykiatrien. Men også noen som hjalp henne.

- Sønnen min var russ. Han skulle gå i russetoget på 17.mai. "Hvis du kommer og ser på meg, skal jeg bukke for deg," sa han. 17.mai satt jeg på avdelingen. Uvasket og skitten. Min egen dårlige kroppslukt var min venn. Et tegn på at det var noen der. Meg, sier hun.

Hun klarte ikke å komme seg i dusjen, og pleieren tok av seg klærne helt til undertøyet, og sa at hun skulle bli med henne inn i dusjen.

- Da gikk jeg endelig med på å dusje. Jeg hadde fine klær, og jeg fikk ordnet meg på håret. Da russetoget kom, så sto jeg der. Sønnen min jublet: "Mamma, hei!" Så bukket han. Det betydde utrolig mye for meg at jeg klarte å være der. Man er ikke seg selv i det hele tatt når man er deprimert, sier Margrete.

- Det som hjelper, er å tvinge seg selv ut

Etter mange år med depresjon, bestemte hun seg for å gi opp psykiatrien, og heller se hva hun selv kunne gjøre.

- Det som hjelper veldig, er å tvinge seg selv ut. Om det så bare er to skritt. Til slutt gikk jeg turer på 1,7 mil i marka. Da hadde jeg virkelig begynt å ta vare på meg selv. Fysisk aktivitet skader aldri, og det er helt utrolig hvordan det klarner hjernen. Naturen. Fluene. Symbiosen. Elgen. Jeg trenger ikke noe annet. Jeg er ikke redd elgen, men jeg er redd menn som kommer alene, sier Margrete.

Les også: Fysisk aktivitet og psykiske lidelser

Hun oppsøkte Mental Helses lokale treffsted. Der fikk hun være i fred. Ingen kom med resepter eller råd. Etterhvert begynte hun å snakke med de andre. Så begynte hun å jobbe der selv.

- I dag har jeg det fint. Jeg tror jeg har mindre problemer enn folk flest. Det jeg har levd, tar jeg som en erfaring som gjør at jeg kan hjelpe andre. Foreldrene mine spurte meg aldri om hva som hadde skjedd. Legen som utførte aborten kunne ødelagt meg. Men jeg er sterk. Jeg overlevde. Kanskje jeg er et løvetannbarn, sier Margrete.

Mental Helse er en medlemsorganisasjon for alle mennesker med psykiske helseproblemer, pårørende og andre interesserte. 

Du finner Mental Helse her.