Intervju

Å leve med leddgikt i 2017

- Det verste med leddgikten er ikke smertene, men utmattelsen. At du ikke har overskudd, eller at du glemmer. Man blir så sårbar. Det er vanskelig å være svak når du er en mann i 30-årene, sier Gøran Johnsen.

Denne artikkelen er mer enn to år gammel og kan inneholde utdatert informasjon

Da Gøran Johnsen var 25 år, opplevde han at helsa ble merkbart dårligere.

- Jeg var mye mer sliten enn før, og jeg tålte dårlig å miste søvn. Etter trening brukte jeg veldig lang tid på å komme meg igjen, sier Johnsen.

Johnsen dro til fastlegen, og det ble gjort en rekke undersøkelser. Han var på søvnklinikk, fikk utført EKG, og det ble tatt blodprøver. 

- Ingenting slo ut. Til slutt sa legen at det kunne være psykisk, og spurte om jeg var sikker på at jeg hadde det bra? Tja, sa jeg, kanskje det er psykisk da?, sier Johnsen.

Les også: Leddgikt (revmatoid artritt)

Leddene hovnet opp

Et par år senere, sommeren 2011, ble årsaken til plagene klar. Leddene i kroppen hovnet opp, og det ble umulig for han å gå.

- Da jeg kom til legen med de symptomene, gikk det raskt. Da ble jeg straks henvist til revmatolog, sier Johnsen.

Det var med blandede følelser han mottok diagnosen leddgikt.

- Det var litt greit, slik at jeg kunne gjøre grep for å håndtere sykdommen og få det bedre. På den annen side er det en kronisk sykdom. Det finnes ingen kule medisiner som får deg helt frisk, sier Johnsen.

Han ble straks satt på behandling med cellegift, men opplevde at legene hadde et helt annet tidsperspektiv enn han selv hadde.

- Jeg var 29 år og hadde en ettåring hjemme. Jeg hadde ikke tid til å være syk. Det passet ikke inn i livet mitt, sier han.

Neste side