Intervju

Å leve med medfødt melanocyttisk nevus

Denne artikkelen er mer enn to år gammel og kan inneholde utdatert informasjon

- Det er fint på sin egen måte

Selv anslår hun at hun har hatt 20-25 innleggelser på sykehus, for kirurgisk behandling.

- Det er alt i fra å fjerne klumper, utvide skrumpende arr, og at de fjerner ting de tror kan være kreft. Det er alt fra små til veldig store operasjoner. Sist jeg fjernet noen vonde klumper fra ryggen, ble jeg på sykehuset i flere uker etterpå. Huden sprakk opp, og jeg fikk infeksjoner. Jeg trenger mye mer antibiotika enn det som er vanlig, for å hindre infeksjoner. Dette må jeg ofte krangle med sykepleierne om. Kirurgene er veldig flinke, men det er som å operere på en brennmanet. Alt samler seg på ett sted, og blir til en stor klump. Det er vanskelig for kirurgene å ta det helt vekk, og ett eller to år senere er klumpene tilbake. Nå orker jeg ikke flere operasjoner for å ta de vekk, sier Arctander.

Da hun gikk i barnehagen, syntes hun det var greit å bli ferdig med å vise frem føflekken.

- Jeg løftet opp t-skjorta, viste fram føflekken, og begynte å leke. Men på skolen ble jeg veldig usikker, og mer opptatt av hva andre tenkte om meg. Da jeg ble eldre, skjønte jeg at andre ikke brydde seg så mye som jeg trodde. Mange tenåringer snakker om å fjerne den gigantiske føflekken. Det gjør meg trist. Det er jo fint på sin egen måte. Selv er jeg utdannet ergoterapeut, og jeg tror på at mennesker ikke er en diagnose, men mye mer enn det, sier Arctander.

Forrige side Neste side