Intervju

Å leve med multippel sklerose (MS)

Da nevrologen fortalte henne at hun hadde multippel sklerose, lo "Irene". Det legen hennes ikke hadde skjønt, hadde hun selv skjønt for lenge siden. - Det var veldig godt å få det på papiret at jeg hadde MS. Jeg er faktisk syk, jeg spiller ikke, sier hun.

Denne artikkelen er mer enn to år gammel og kan inneholde utdatert informasjon

Da "Irene" (31) satt ved sykehussengen til mannen sin i 2011, kjente hun plutselig at det begynte å prikke i venstre hånd. To dager senere var hånden fortsatt nummen, og hun dro til fastlegen sin.

- Legen mente det var psykisk, og sendte meg hjem igjen, sier Irene.

Men prikkingen og nummenhetsfølelsen forsvant ikke, den spredte seg. Da det spredte seg til ansiktet dro Irene tilbake til legen igjen.

- Han spurte om jeg trente, og om det gikk over da jeg trente. Det gjorde det, og legen konkluderte fortsatt med at det var en psykisk reaksjon, sier Irene.

Attakk og synsproblemer

synstavle

Irene var student ved universitetet på denne tiden, men hun klarte ikke å gjennomføre fagene på grunn av utmattelse. Hun dro tilbake til legen. Denne gangen hadde hun lest mye på nettet, og trodde selv at hun hadde multippel sklerose (MS). Hun nevnte det for legen, men han sendte henne hjem igjen med beskjed om at man ikke skal stole på det man leser på nettet.

Les også vår pasientinformasjon om MS

- Jeg følte at jeg ikke ble tatt på alvor. Jeg var også frustrert fordi jeg ikke klarte fagene jeg hadde meldt meg opp i. Jeg følte at jeg visste hva som feilte meg, men jeg var ikke helt sikker, sier Irene.

I 2013 endret dette seg. Nyttårsaften 2012 begynte synet å svikte, og i januar 2013 opplevde hun sitt første attakk. Etter en lang diskusjon med mannen, dro hun til legen nok en gang. Denne gangen ble hun henvist til MR.

- Fastlegen min ringte meg uken etter at jeg hadde tatt MR. Klokken var 16.30 om ettermiddagen. Han fortalte meg at jeg kanskje hadde MS, men at jeg måtte gjennom flere prøver for å avklare dette. I ettertid har jeg vært sint fordi han ringte meg. Jeg var jo alene. Først fikk jeg sjokk, så begynte jeg å gråte. Etter en tid fikk jeg tatt meg sammen og ringt til familien min, sa Irene.

Neste side