Nyhetsartikkel

Å leve med multippel sklerose (MS)

Da nevrologen fortalte henne at hun hadde multippel sklerose, lo "Irene". Det legen hennes ikke hadde skjønt, hadde hun selv skjønt for lenge siden. - Det var veldig godt å få det på papiret at jeg hadde MS. Jeg er faktisk syk, jeg spiller ikke, sier hun.

Denne artikkelen er mer enn to år gammel og kan inneholde utdatert informasjon

Tæret på forholdet

De to årene fra Irene kontaktet lege på grunn av MS-symptomer for første gang, og frem til diagnosen ble satt, tæret på forholdet til mannen.

- Vi kranglet nesten hver dag. Jeg var sliten, og han mente at jeg var lat. Det var en tøff periode. Selv om kroppen min var som en Duracell-kanin, fungerte ikke hodet. Jeg er også følsom for lyd og blir sliten av støy. At jeg er en svært følsom person er heller ingen heldig kombinasjon med MS. Sånn sett var det viktig å få diagnosen. I dag krangler vi nesten aldri, sier hun.

Hun har ikke inntrykk av at resten av familien ser mørkt på diagnosen hun har fått.

- Mamma virket ikke så veldig overrasket, og hun var glad for at jeg fikk svar på hva som var galt med meg. Det var besteforeldrene mine også. Når jeg sier til bestefar at jeg er sliten, svarer han gjerne at "alle er slitne iblant". Han ypper litt til diskusjon, men da er det bare å yppe tilbake, sier hun.

At sykdommen ikke synes utenpå, er det både fordeler og ulemper ved.

- Jeg er ikke ute etter sympati, men forståelse. Det får jeg ikke fordi jeg ikke er synlig syk. Det tærer på hos alle med usynlige sykdommer. Men igjen - siden det ikke er synlig, kan jeg være bare Irene - ikke Irene med MS. Dessuten er jeg nødt til å ta andre valg enn det «friske» mennesker må gjøre. De slipper å tenke på det, slik som jeg gjør. Enkelte dager er jeg nødt til å velge bort ting som gjør meg sliten hvis jeg skal noe annet som tar veldig mye energi. Jeg har blitt mye flinkere til å si «nei» til ting, enn jeg var før, selv om jeg har en lang vei å gå, sier hun.

Forrige side Neste side