Kvalitetssjekk
Denne artikkelen er mer enn to år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
- Det første jeg husker fra jeg var liten, er marerittene. Jeg hadde forferdelige mareritt, helt fra jeg var baby, sier Bodil Revhaug.
Hun har hatt narkolepsi hele livet, men som barn visste hun ikke at det hun opplevde var unormalt.
Hver natt våknet hun gjerne 30-50 ganger. I oppvåkningsfasen opplevde hun gjerne søvnlammelse.
- Du er bevisst, men klarer ikke å røre deg. Jeg synes ikke det er skremmende, bare ubehagelig og slitsomt. Det føles som om det varer veldig lenge, men det varer nok ikke mer enn et par minutter, sier Revhaug.
Les også vår pasientinformasjon om narkolepsi
Slitsomme netter
Ofte opplevde Revhaug å være mer sliten når hun sto opp, enn hun var da hun la seg. Som ung voksen flyttet hun inn i en leilighet for seg selv og jobbet i bank og forsikringsbransjen. Med en typisk 8-16-jobb, forsinket innsovning, mareritt og mange oppvåkninger, var hun konstant i søvnunderskudd. På denne tiden opplevde hun for første gang hallusinasjoner - som er et annet kjent symptom ved narkolepsi.
- Det skjedde særlig om sommeren, for da sover jeg alltid ekstra dårlig. Jeg kunne gå på do om natta, og så var det en person der. Det var nifst. Du våkner og ser plutselig en person i rommet sammen med deg, selv om du bor alene, sier Revhaug.
- Hvordan forsto du at det var hallusinasjoner?
- Jeg ble redd og hylte, og da dimmet personen ut. Selv om jeg skjønte at det ikke var noen der, forsto jeg ikke hvorfor jeg opplevde dette. Jeg så ulike mennesker hver gang. Til å begynne med turte jeg ikke å fortelle noen om det. Jeg var redd for at andre enten ikke skulle tro meg, eller skulle tro at jeg var gal, sier Revhaug.
Da hun til slutt begynte å fortelle andre om hallusinasjonene, oppdaget hun at alle trodde henne. De hadde også en teori om hva hun så.
- Alle trodde på meg, og alle trodde at jeg så spøkelser. Det fikk jeg ikke til å stemme. Det ble jo etterhvert ganske mange av dem. Jeg nevnte det for en psykolog jeg kjente, og han trodde det var mennesker fra mine tidligere liv. Den teorien trodde jeg heller ikke på. En annen foreslo at jeg var synsk, og at jeg burde prøve å snakke med de menneskene jeg så. Det ville jeg aldeles ikke, sier Revhaug.
Først flere år senere, da hun leste om symptomer ved narkolepsi, falt brikkene på plass.
- Hos meg har det bare vært mennesker i hallusinasjonene, men andre kan se virkelig groteske ting, sier Revhaug.
