Intervju

Å leve med natteskrekk

- Det er ikke mareritt, det er som en skrekkfilm, sier Marianne Aasen. De fleste netter blir hun jaget av kommandosoldater, voldtektsmenn med kniv eller utsatt for kjemiske våpen. Problemet er ikke skrekkhistoriene i seg selv, men søvnen hun frarøves.

Temaside om Korona

Marianne Aasen (54) var student og tidlig i tjueårene da hun plutselig begynte å få forferdelige og intense mareritt - eller skrekksyn, om nettene. Disse plagene har hun fortsatt. De forekommer seks av ti netter

- Ofte tar de utgangspunkt i fysiske ting i rommet. Hvis det ligger en haug med klær på gulvet, kan det være en slange som kveiler seg der. En lysskinne i taket kan være kilden til kjemiske våpen. Det er alltid farlige situasjoner. Det kan være soldater som kommer løpende eller krypskyttere som ligger på terrassen. Jeg vekkes også av skremmende lyder som viser seg å være fri fantasi, sier Aasen.

Natteskrekk er en tilbakevendene kortvarig søvnforstyrrelse. Typisk for tilstanden er nattlige anfall hvor den som er rammet, plutselig skriker til og i mange tilfeller hopper ut av sengen. Under anfallet er det typisk å bli rød og oppkavet i ansiktet, ha hurtig puls, rask pust, svette og virke engstelig.

Rømte med barna

Da anfallene startet, forsto hun lite av det som hendte. En stund tenkte hun at det var stress. Eller at det kunne være en psykisk årsak.

- Jeg skjønte ikke noe av det. Jeg hadde aldri hørt om noe sånt før. Jeg følte at jeg hadde levd et godt liv. Jeg hadde ingen traumer eller plager og klarte ikke å finne noen årsak. Siden har jeg skjønt at det er bare tull og tøys at det skulle være en psykisk årsak til plagene. Det er rett og slett en kjemisk ubalanse, sier Aasen.

Aasen giftet seg og fikk barn. Marerittene fortsatte. Nå involverte de fryktelige hendelsene også barna.

- Flere ganger løftet jeg barna ut av senga og rømte med dem. En gang så jeg en voldtektsmann med kniv i rommet, løftet datteren min ut av senga og rømte med henne. Hun skjønte ingenting. Jeg slo meg. Hun slo seg.

Pulsen går i taket

Da hun begynte å rømme med barn nummer to, satte moren hennes i gang med å undersøke hva det kunne være som plaget henne. Hos Norsk Narkolepsiforening (i dag: Søvnforeningen) fikk hun kontaktinformasjon til en søvnekspert.

Søvneksperten forsto med en gang hvilken tilstand det var snakk om. Han ønsket likevel at hun skulle gjennom en undersøkelse i søvnlaboratorium.

- Den natten skjedde det ingenting. Det er typisk. Selve innleggelsen går ut på å legge seg klokken 23 og stå opp klokken 7. Deretter skal man legge seg og stå opp med korte mellomrom hele dagen. 

Siden har hun gjennom en app knyttet til aktivitetsarmbånd/klokke sett det de ikke fikk se under søvnundersøkelsen.

- En halv time etter at jeg har sovnet drømmer jeg og hjerterytmen går i taket - opp til 160 slag i minuttet. Det er jo en belastning for hele systemet. Da har jeg nesten alltid kastet meg ut av sengen, sier Aasen.

Det finnes dessverre ingen kur mot natteskrekk. Det finnes medisiner man kan forsøke (klonazepam). 

- De er veldig sterke. Jeg prøvde dem flere ganger, men jeg synes verken at det hjalp eller at det var verdt det. Jeg fikk de samme drømmene, men beina føltes som de hang igjen da jeg skulle komme meg unna, sier hun.

Melatonin har noe effekt, tror hun.

Kan være farlig

En stund forsøkte hun kognitiv terapi.

- Psykologen kunne ikke hjelpe meg å stoppe anfallene, men han mente at det ikke var tilfeldig hva jeg drømte. Tidsfrister på jobben kunne føre til mareritt om verdens undergang. Å høre om et dramatisk dødsfall, kunne føre til mareritt der det kom masse blod i taket. 

Tilstanden kan være farlig. Det er rapportert om hendelser der personer med natteskrekk har falt ut av vinduer eller ned fra verandaer.

-Man må bare være forsiktig og ikke bestille suite i 13. etasje i tilfelle du kommer det lett ut på verandaen, sier Aasen.

- Jeg har slått meg noen ganger. Og våknet opp utenfor ytterdøren i pysjamasen. 

- Selve anfallet har kort varighet, men det vekker meg. Selve anfallet er ikke at jeg er redd, men at jeg får problemer med å sovne igjen. Etter et stort adrenalinsjokk er det er vanskelig å gå i sovemodus, sier Aasen.

Når hun våkner om morgenen, husker hun som regel ikke hva som har skjedd. Ofte kommer hun på det i løpet av ettermiddagen.

- Det som er rart for andre, er at skrekksynene ikke plager meg mer. Det som plager meg er for lite søvn. Lite søvn over tid er ikke bra. Det kan gå utover hukommelsen og kan øke risikoen for sykdom. Det liker jeg ikke å tenke på. Nå under koronapandemien har det vært roligere og jeg kan sove mer. Det hjelper litt. I tillegg hjelper det med en 15 minutters powernap i løpet av dagen, sier hun.

Informerer reisefølge

Tilstanden har ikke gått nevneverdig utover søvnen til mannen hennes.

- Han har et veldig godt sovehjerte og håndterer dette fint. "Ja, du skrek fælt i natt, ja, det var noe som skjedde, men det plager ikke meg". Jeg kan jo skrike så voldsomt at jeg har vondt i drøvelen når jeg våkner. Familien har blitt vant til det, de ler litt, til dels.

Å sove andre steder enn hjemme krever litt forberedelser.

- En gang jeg var på hyttetur med venninnene mine så jeg at det kom en person inn på rommet mitt med kniv. Jeg hylte. Da skvatt de andre opp, ja. Jeg hadde håpet at det ikke skulle skje der. Nå forteller jeg det til de jeg reiser med.

Selv tror hun at natteskrekk er mer vanlig enn det som er oppgitt. På en jobbreise til utlandet, møtte hun en kollega til frokost, rett etter at vedkommende hadde vært på legevakta og sydd. 

- Han hadde gått i søvne, knust et glassbord og fått kutt i hodet og hjernerystelse. Han hadde ikke fått noen diagnose. Det kan være vanskelig å fortelle om slike ting til legen. Det virker jo helt sprøtt - at det plutselig kommer kommandosoldater hjem til deg og kaster gass inn på soverommet. Dersom du er litt overtroisk, kan det bli enda verre. Jeg har lest om de som har blitt utsatt for djevelutdrivelse på grunn av tilstanden.

Informasjonen hun fikk fra søvneksperten opplevde hun som beroligende.

- Dette er kjemi. Det er ikke noe å gjøre med det, med mindre en forsøker medisiner. Det viktigste er å akseptere at det er slik, uten at man legger mer i tilstanden enn det som er riktig. Å akseptere situasjonen, eventuelt ligge på et soverom for meg selv, dersom det plager andre i huset.

- Folk må ikke gjøres syke

Tilstanden medfører at det kan være fornuftig å gjøre noen praktiske tiltak.

- Det bør ikke være ting der som jeg kan skade meg på. Ikke mye som ligger i veien som jeg kan snuble i, for eksempel. En gang slo jeg kneet mitt skikkelig. Da bråvåkner du. Selve episoden varer ikke lenge. Maks et halvt minutt, tenker jeg.

Aasen mener at det er viktig at leger kjenner til tilstanden, slik at episodene ikke fører til feil diagnose.

- Jeg har vært i kontakt med ei ung jente med samme plager som meg, som fikk diagnosen manisk depressiv. Hvis man får slike symptomer, er det stort sett ufarlig, man må ikke lage drama og tenke at det er en psykisk sykdom. Folk må ikke gjøres syke. Det er en forstyrrelse i søvnfasene. 

I utgangspunktet har Aasen en rolig personlighetstype. Hun skårer lavt på nevrotisisme.

- Det har nok vært en fordel for meg. Noen kjennetegn ved tilstanden er veldig like: Det er alltid skrekk. Ikke mareritt. Det er som en skrekkfilm, og du våkner av det. Pulsen går i taket. Det som er typisk for sykdommen, er at du hopper mellom girene - du går rett inn i drømmesøvn med en gang du har sovnet. Det skal du egentlig ikke gjøre.

Ikke diskuter episoden om natten

Natteskrekk er en tilstand som i hovedsak rammer barn. De fleste vokser det av seg innen 12-års alderen.

- Det er nok ganske klassisk at man kan vokse av seg endel sykdommer. Det kan man med allergi også. Men hvis du får noe etter puberteten, sitter det, har jeg forstått. Jeg hadde ikke disse plagene som liten.

- Hvilke råd vil du gi til foreldre som har barn med tilstanden?

- Trøste og ikke gjøre for mye ut av det. En periode kommenterte mannen min med at dette bare var tull. Jeg reagerte med sinne og fortvilelse. Nå svarer han med å være rolig og si at vi løser dette i morgen. Det beste er å akseptere at barnet har den opplevelsen og si: kom og legg deg ved siden av meg, så sover vi litt. Det er mye bedre å akseptere tingene vi ser, og heller snakke om det dagen etterpå. Da blir det fort latter - fordi det hele er så sprøtt, sier Aasen.