Intervju

Å leve med sarkoidose

Denne artikkelen er mer enn to år gammel og kan inneholde utdatert informasjon

Apatisk

Livet med sykdommen har forandret hverdagen.

- De siste månedene før jeg fikk diagnosen, var jeg så hardt rammet at jeg ble helt apatisk. Jeg klarte ingenting. Andre ordnet alt for meg. Jeg var på en måte på siden av meg selv. Selv trodde jeg at jeg hadde fått Parkinsons sykdom. Etter at jeg fikk diagnosen og behandling, var hukommelsen min veldig dårlig i en god stund. Enkelte trodde at jeg var full, da de leste meldinger jeg hadde sendt dem. De var usammenhengende. Men når du får full utredning, får du vite alt i løpet av kort tid. Sånn sett føler jeg meg relativt heldig, sier Godager.

Både medisinene og sykdommen har gitt følgetilstander.

- Jeg er nummen i beina og lårene, og har tannkjøttproblematikk. Noen ganger opplever jeg sjøgang, eller jeg faller ut. Jeg har fått to kompresjonsbrudd i ryggen på grunn av prednisolonen. Sist jeg tok CT viste bildene at de væskefylte hulrommene i hjernen er uforandret. De har ikke blitt bedre, men det viktigste er at det ikke øker, sier hun.

Fra å jobbe mye, og være med på alt, var det en overgang å bli så sliten.

- Jeg er fortsatt på arbeidsavklaringspenger. Jeg kan ikke være med på så mye lenger. Sånn var oppholdet på Glittre-klinikken veldig fint. Der fikk vi lære om mestring. Du må takle at du ikke kan være med på alt. Samtidig er det mange som sier: "Så kjekk du ser ut. Er du frisk nå?" Da sier jeg at det er stor forskjell på det indre og det ytre. Men jeg føler meg bedre, sier hun.

Forrige side Neste side