Intervju

Å leve med sjenert blære - paruresis

Denne artikkelen er mer enn to år gammel og kan inneholde utdatert informasjon

Ikke godt mottatt av kollegaene

Prøvelsene var likevel ikke over. Da han kom tilbake til arbeidsplassen, ble det kjent at han hadde sonet for militærnekt. Det ble ikke godt mottatt blant kollegaer. Jan ble pekt ut foran andre og opplevde å bli plaget på jobb. 

- Til slutt mistet jeg jobben. Da solgte jeg også huset som jeg hadde kjøpt for å ha kort avstand til jobb, sier Jan.

Allerede i ungdomstiden forsøkte moren å hjelpe han. Hun ringte og skrev til en rekke spesialister, og de fikk time til en psykiater på hjemstedet.

- Psykiateren var grei og tok godt imot oss. Derfra fikk jeg med meg noen tabletter som jeg kunne prøve. Jeg tok dem, og da klarte jeg å gå på do for å tisse - selv om det var andre i nærheten. Jeg kjente meg rolig, men ble trøtt og tørr i munnen av å bruke dem, sier Jan.

Da resepten var tom, dro han til fastlegen for å få ny resept. Fastlegen ringte psykiateren, og de ble enige om at han skulle få en pakke til - men ikke mer. Medisinen var sterkt vanedannende og kunne ikke brukes over tid.

- Jeg forsto at jeg ikke kunne fortsette med medisinen, selv om den hjalp. Men den ga meg selvtillit, og det hadde jeg ikke fra før av. Man føler seg jo ganske dum med dette problemet. Fastlegen min var snill og grei, men problemet mitt var det vanskelig å gjøre noe med, sier han.

Forrige side Neste side