Intervju

Å leve med sjenert blære - paruresis

Denne artikkelen er mer enn to år gammel og kan inneholde utdatert informasjon

- Livet går i fra en

Da foreldrene døde, skjønte han hvor iherdig moren hadde stått på for han.

- Jeg fant en rekke brev som hun hadde sendt til leger, spesialister og ukeblad. En svarte veldig fint: "Får håpe din sønn vokser det av seg". Hun fikk samme svar i ukebladet da jeg var 14 år, og da jeg var 25 år. Det gikk nok inn på henne at jeg hadde disse plagene, sier Jan.

Jan drar aldri langt fra hjemmet. Helst bør det ikke ta mer enn en halvtime å komme seg hjem.

- Livet har gått. Jeg drar aldri på ferie. Hvis jeg en sjelden gang drar på fest, drikker jeg ingenting. Maks en kopp kaffe, og så drar jeg tidlig hjem. Man blir en sosial brems. Livet går i fra en, uten at en får være med på noe som helst, sier Jan.

I mesteparten av sitt voksne liv har Jan vært singel. Nå er han ikke det lenger, men kjæresten og han bor hver for seg.

- Hun forstår meg, men jeg er redd for at hun kjeder seg. Før jeg traff henne hadde jeg egentlig gitt avkall på alt. Det har vært mange tunge stunder. Særlig i fengselet. Jeg tror ikke det er så mange som orker dette. Mor syntes også at det var veldig trist. På jobben hennes snakket de om at jeg satt i fengsel, sier Jan.

På mange arbeidsplasser er det vanlig å reise på kurs og seminarer. Det har Jan sluppet unna der han er nå, men før var det også en pine.

- Hvis jeg mister den jobben jeg har nå, eller det skjer endringer som gjør det vanskelig for meg, kommer jeg til å slutte å jobbe. Det er fordelen med det livet jeg har levd: Jeg har aldri brukt penger, så jeg har råd til å slutte, og kan likevel forsørge meg selv, sier Jan.

Forrige side