Kvalitetssjekk
Denne artikkelen er mer enn to år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
- Moren min har alltid visst at det er noe spesielt med meg. Helt siden jeg var lita jente har jeg vært litt annerledes, jeg var aldri redd for noe, plutselig befant jeg meg i toppen av stigen, var veldig aktiv og deltok på fem ting på samme tid, sier "Anne", som i dag er 36 år.
Først som 21-åring fikk hun vite hvorfor hun ikke har vært som alle andre: ADHD-diagnosen ga endel svar hun følte hun manglet. Men veien dit var tung og kronglete.
- Helt fra jeg gikk i barnehagen har mamma kjempet for at jeg skulle få hjelp, og for å bli tatt på alvor med sine bekymringer for meg. Men det var kanskje ikke så mye hjelp å få på den tiden. Jeg har et stort ønske om at andre som er i den situasjonen jeg var i, skal få hjelp, sier hun.
Skoletrøbbel
Det var på skolen vanskelighetene begynte for "Anne". Barneskolen gikk på et vis, men på ungdomsskolen ble klassen delt opp og hun begynte på åpen skole. Det passet dårlig for ei jente som trengte stramme rammer og mye trygghet.
- Jeg husker det som helt forferdelig: Å skulle prestere foran øynene på mange andre. Jeg klarte ikke å være trygg i en slik sammenheng, sier hun. Dermed ble "Anne" den veldig vanskelige eleven. Mammas bønn om hjelp ble oversett og på ungdomsskolen fikk de høre at: hun kan hvis hun vil.
Men det var ikke lysten og ønsket om å få det til det stod på. Hun klarte det bare ikke. Det var vanskelig å konsentrere seg, kroppen var veldig aktiv, det ble vanskelig å skrive. Å konsentrere seg for å lese var nesten umulig. Hun forteller at det å lese en bok alltid har bydd på store utfordringer.
- Når jeg åpner sidene på ei bok, er det som om sidene bare vokser, sier hun.
Naturlig nok slet "Anne" med leksene og å følge med på skolen. På ungdomsskolen ramlet hun av i mattematikken også - et fag hun tidligere hadde likt godt.
- Jeg skjønner jo i dag at jeg burde fått hjelp på skolen. Jeg ramlet av, klarte ikke å gjøre leksene mine og jeg klarte ikke å konsentrere meg. Med denne diagnosen er det vanskelig å forholde seg til tid, og det var vanskelig å komme til riktig tidspunkt. Jeg husker hvor mange ganger jeg måtte løpe for å rekke timene. Jeg grudde meg til skolen og begynte å skulke. Det var helt grusomt, sier "Anne", og forteller om hvor lett det er å havne i feil miljø når man ramler utenfor på skolen.
Hun kan ikke få sagt mange nok ganger:
- Det er så viktig å fullføre skolen. Det er viktig både for mestringen senere i livet og for selvfølelsen. Barn må få hjelp i tide, gjentar hun.
Etter ungdomsskolen begynte "Anne" på videregående skole. Men også det fungerte dårlig.
- Jeg ville så gjerne, men klarte det ikke, sier hun og forteller at på videregående skole ramlet hun helt av. Det ble mye fravær, det var lite som fungerte og hun trivdes dårlig. "Anne” klarte aldri å fullføre videregående den gang.
