Nyhetsartikkel

Å leve med amyotrofisk lateralsklerose (ALS)

Margaret Moen har kjempet siden hun aksepterte at ingenting kan stoppe sykdommen. Gode venner og familie gjør hverdagen verdifull, men sorgen og tapene er mange. - Akkurat nå er den største utfordringen at jeg mister stemmen. Men ellers er det tanken på å bli helt hjelpeløs, sier hun.

Mistanken

Ettersom hun ikke ble bedre, ba hun om ny ryggoperasjon.

- Det gikk nesten igjennom. Men på et formøte for operasjon, sa en av legene nei. Jeg skulle undersøkes på nytt, ikke opereres på nytt, sier Moen.

I februar 2014 var hun innlagt på St. Olavs Hospital i to dager. Det ble gjort MR og nevrografi. Moen betalte selv for MR av hodet for å finne ut om det kunne være MS.

- Jeg tror jeg var på MR og nevrografi fem ganger før de fant ut hva det var. Spinal punksjon ble også foretatt. Ut og inn av sykehuset. Min første diagnose var polynevropati, sier Moen.

Mistanken om ALS kom på denne tiden.

- Før legen som undersøkte meg hadde gått grundig i gjennom alle undersøkelsene, sa han at det kunne være noe alvorlig, eller det trengte ikke å være det. Da ble jeg helt fortvilet. Etter tre timer konkluderte han med at det ikke var noe alvorlig. Men mistanken min var da sådd. Jeg klaget på legen og fikk time til avdelingsoverlegen. Der spurte jeg om det kunne være ALS. Nei, var svaret jeg fikk. Men da jeg fortalte om taleproblemene jeg opplevde, ville avdelingsoverlegen at jeg skulle gjennom en ny nevrografi. Hele juli 2014 og frem til 15. august 2014 var et mareritt på grunn av denne uvissheten. Jeg unngikk så langt det var mulig å hente posten, i frykt for at det skulle ligge beskjed der om hva det var. Imidlertid ble jeg innkalt per telefon. De sa ingenting om at jeg burde ha med meg noen. Heldigvis hadde jeg det, sier Moen.

Forrige side Neste side