Intervju

Å leve med Asperger syndrom

Bjørn-Erlend Meistad fikk diagnosen Asperger syndrom i voksen alder. - Det å få diagnosen forklarte veldig mye. På den andre siden var det en liten spiker i kista. Det er ikke sånn man skal være, sier Meistad.

Denne artikkelen er mer enn to år gammel og kan inneholde utdatert informasjon

Kjente igjen symptomene

Meistad gikk selv til legen og sa at han hadde Asperger.

- En venn av meg hadde et barn som ble utredet for Asperger syndrom, og jeg kjente meg veldig igjen i symptomene. Dermed gikk jeg til legen og sa at jeg hadde Asperger syndrom. Så lett var det selvfølgelig ikke. Først ble det tatt en rekke prøver for å utelukke at det kunne være en fysisk sykdom, deretter var jeg gjennom en lang utredning. Til slutt fikk jeg både autismediagnosen og dystymidiagnosen (depresjon). Depresjonen er det verste. I perioder er det vanskelig å leve, men ikke hele tiden. Akkurat nå føles det ikke som om jeg har et veldig vanskelig liv, sier Meistad.

Forventninger er vanskelig å forholde seg til.

- Jeg vet ikke om jeg får til å levere. Det plager meg. Som barn fikk jeg høre at jeg var veldig voksen og ansvarsbevisst. Dersom jeg sa at jeg skulle gjøre noe, så gjorde jeg det. Det er en del av identiteten min. I det siste har jeg brutt mange avtaler. Det er tungt. Det føles som om identiteten min forsvinner. Jeg vil gjøre ting, men jeg får problemer med å gjennomføre det, sier Meistad.

En annen aha-opplevelse som førte til at han ba om utredning av symptomene sine, var da eks-kjærestens venninne kom på besøk.

- Hun var sykmeldt på grunn av depresjon og utbrenthet. Jeg ba henne forklare hvordan det var å være deprimert, og hun beskrev mitt liv. Da forsto jeg at noe var galt. Men i utredningen snakket jeg først med en psykolog som sa at jeg ikke var deprimert. Så fikk jeg timer hos en ny psykolog som sa at jeg hadde dystymi. Det er langvarig, men ikke alvorlig depresjon, sier Meistad.

Forrige side Neste side