Intervju

Å leve med Asperger syndrom

Bjørn-Erlend Meistad fikk diagnosen Asperger syndrom i voksen alder. - Det å få diagnosen forklarte veldig mye. På den andre siden var det en liten spiker i kista. Det er ikke sånn man skal være, sier Meistad.

Denne artikkelen er mer enn to år gammel og kan inneholde utdatert informasjon

Syntax error

Følelsesstyrte diskusjoner tåler han dårlig.

- Hvis en pluss en er to, og det står en hysterisk kjerring der og sier at det er tre, så takler jeg det dårlig. Da blir det syntax error. Heldigvis er det sjelden jeg opplever det. Jeg er for eksempel veldig for legalisering av cannabis. Jeg er ikke en bruker, har aldri vært det. Men jeg har lest meg opp om det, og jeg mener det jeg mener fordi jeg mener jeg har rett. Men med enkelte så detter rullegardinen ned når vi diskuterer dette. De tror at mitt engasjement vil føre til at jeg sitter på gata med en sprøyte i hånda om ett år. Da er det affeksjon, ikke logikk, og det takler jeg ikke, sier Meistad.

Diagnosen fikk Meistad ved habiliteringstjenesten for voksne etter en langvarig utredning.

- Jeg var nervøs da jeg skulle få svaret. På mange punkter var jeg innenfor normalen, men noen få punkter viste tydelig Asperger syndrom. Jeg var i grenseland, men da helheten ble tatt i betraktning ble diagnosen stadfestet, sier Meistad.

Opplevelser i livet ser han på som bortkastet.

- Når vi dør, ser jeg på det som en lighter som fyres opp. Når du slipper, opphører flammen å eksistere. Det er i hodet mitt jeg er. Når jeg dør, så slutter jeg å eksistere. Det er verken bra eller dårlig. Det kunne vært irrelevant at vi døde, dersom de som kom etter oss ville fortsette å formere seg. Men alle kommer til å dø til slutt. Alt kommer til å forsvinne. Tiden vil slutte å eksistere. Da har opplevelser i dag ingen mening, sier Meistad.

Forrige side Neste side