Intervju

Å leve med Asperger syndrom

Bjørn-Erlend Meistad fikk diagnosen Asperger syndrom i voksen alder. - Det å få diagnosen forklarte veldig mye. På den andre siden var det en liten spiker i kista. Det er ikke sånn man skal være, sier Meistad.

Denne artikkelen er mer enn to år gammel og kan inneholde utdatert informasjon

- Jeg er utenfor normalen

Som eventuell behandling ved Asperger syndrom foreslås atferdsregler og eventuelt medisiner.

- Jeg prøvde SSRI og en annen medisin (Efexor). Det var en kjip opplevelse. Det var ubehagelig, og det hjalp ikke i det hele tatt på depresjonen. Jeg prøvde det i noen måneder, så sluttet jeg. Den ene spesialvernepleieren jeg hadde samtaler med, prøvde kognitiv terapi på meg, men ingen skal fortelle meg hva jeg skal gjøre. Jeg er meg. Jeg kan ikke stå i speilet og si til meg selv at jeg er glad. Jeg er ikke glad, da kan jeg ikke si det. Behandlingstjenesten sa at de hadde feilet meg, at de ikke var i stand til å hjelpe meg. Jeg føler ikke at de har feilet meg. Kanskje teknisk sett, men det er fordi jeg er meg. Jeg er ikke hjelpbar. Jeg bærer ikke nag. De gjorde sitt beste, men av og til treffer de vanskelige personer, sier Meistad.

Meistad beskriver seg selv som underlig. Eller annerledes.

- Hvis jeg sier eller gjør noe som folk reagerer på, så er det en bekreftelse på at jeg er underlig. Jeg er utenfor normalen. Den konklusjonen har jeg ingenting imot. Det kjente er tross alt trygt. Det ukjente er skummelt. Jeg vet ikke hvordan jeg hadde vært dersom jeg ikke var den jeg er. Dersom jeg var normal. Jeg vet ikke om det betyr at jeg er fornøyd med den jeg er, eller om det er noe jeg forteller meg selv fordi det ikke er noe alternativ. Men jeg føler ikke bitterhet eller hat. Jeg er den jeg er, "ce la vie" - slik er livet, sier Meistad.

Forrige side