Nyhetsartikkel

Å leve med bipolar lidelse

Forelskelse kan føre henne inn i hypomane faser, og hun ler av den romantiske ideen om kunstnersjelen. For Marit (32) var veien frem til diagnosen lang, men med et godt sikkerhetsnett, og etter å ha akseptert medisinene og sykdommen, føles livet nå enklere å leve.

Må alltid svare på telefonen

- Jeg var inne i psykiatrien i flere omganger. Jeg kom alltid tilbake dit og skjønte ikke hvorfor jeg ikke klarte å skjerpe meg. Antidepressiva gjorde det bare verre. Jeg ble veldig oppstemt og fikk voldsomme humørsvingninger. Etterpå gikk det rett ned. Jeg ble utslitt av det, sier Marit.

I flere perioder brukte hun rusmidler som selvmedisinering. Det førte til at sykdommen - og livet - ble enda verre.

For de rundt var det vanskelig og forvirrende å se på hva hun gikk gjennom.

- Det var nok en lettelse, særlig for foreldrene mine, da jeg fikk diagnosen. De visste aldri hva jeg kunne finne på. Plutselig var jeg borte. De så på meg at jeg var syk, men de visste ikke hva de skulle gjøre. Nå har de fått noe håndfast å forholde seg til, og de har vært på kurs for å lære om sykdommen. Fremdeles er det slik at jeg alltid må ha telefonen min på, og jeg må alltid svare. Hvis ikke blir mamma veldig redd, sier Marit.

Forrige side Neste side