Nyhetsartikkel

Å leve med bipolar lidelse

Forelskelse kan føre henne inn i hypomane faser, og hun ler av den romantiske ideen om kunstnersjelen. For Marit (32) var veien frem til diagnosen lang, men med et godt sikkerhetsnett, og etter å ha akseptert medisinene og sykdommen, føles livet nå enklere å leve.

Denne artikkelen er mer enn to år gammel og kan inneholde utdatert informasjon

Tvangsinnlagt

Hun har vært innlagt på psykiatrisk sykehus tre ganger. En gang var innleggelsen planlagt. De andre innleggelsene var akutte. En av dem var en tvangsinnleggelse.

- Det var helt greit å bli tvangsinnlagt. Det var ikke dramatisk. Det jeg forbinder med å bli innlagt, er at det er veldig trygt, sier Marit.

Det siste året har hun brukt en kombinasjon av en lav dose med antidepressiva og stemningsstabiliserende medisiner.

- Det fungerer veldig bra. Det er ikke så mange bivirkninger heller. Jeg er litt mer glemsk, det er alt, sier hun.

Første gang hun fikk medisiner mot sykdommen, var da hun fikk diagnosen.

- Jeg syntes at det ble så mange medisiner at jeg sluttet med alt. Uten å si det til noen. Å godta at jeg må bruke så mye medisiner resten av livet, har vært en prosess. Det er veldig vanskelig å forestille seg at du skal føle annerledes på grunn av noen piller. Nå er det bare rutine å ta medisinene, sier Marit.

Før hun begynte med medisinene, var det mange tanker som meldte seg. Hun var redd for å legge på seg, og for hva de ville gjøre med henne.

- Jeg følte at jeg ikke kunne bli "ekte" hvis jeg tok medisiner. Etterhvert ble jeg så deprimert at jeg tenkte det ikke spilte noen rolle. "Hvis det kan hjelpe meg i gang, kan jeg bare bli en maskin". Så lenge jeg kan fungere og være der for datteren min. Dessuten ville jeg gjerne bli litt følelsesløs, sier Marit.

Heldigvis viste frykten seg å være ubegrunnet. Hun ble ingen følelsesløs maskin.

- Jeg føler at jeg er meg selv. Jeg har fortsatt et ganske intenst følelsesliv. Jeg føler meg ikke flat, følelsesmessig. Jeg er bare litt mer innenfor normalen, og har bedre muligheter til å takle det.

Hun har også fått mye hjelp via samtaleterapi. I dag går hun ikke fast til psykolog, men hun har en kontaktperson. En hun kan snakke med hvis behovet melder seg, eller hvis hun har behov for å bli innlagt.

- Det hjelper å vite at jeg har et sikkerhetsnett rundt meg. Det har jeg også i de rundt meg. Jeg vet at jeg kan be om hjelp, og at de forstår, sier Marit.

Forrige side Neste side