Intervju

Å leve med demens - som pårørende

Temaside om Korona
Denne artikkelen er mer enn to år gammel og kan inneholde utdatert informasjon

Vil ikke sette han bort

Illustrasjonsfoto: Colourbox
Illustrasjonsfoto: Colourbox

Både hun og de andre som har sine kjære på det samme aktivitetstilbudet som Steinar, har fått tilbud om avlastning hvis de vil reise bort eller ha "fri" en helg. Da kan Steinar bo i en leilighet i tilknytning til et sykehjem i byen.

- Men i likhet med de andre i samtalegruppen jeg går i, vil jeg ikke reise i fra han. Da vil jeg føle at jeg setter han bort. At han må være en annen plass fordi jeg skal bort ... Mange i gruppen som mannen min går i, er unge. Noen er helt nede i femtiårene. For litt siden anbefalte personellet der at vi begynte å se på sykehjem som kunne passe til vår demente ektefelle. Den natten sov jeg ikke. Tanken kom for nært. De som jobber der, prøver bare å forberede oss på det som kommer, mens vi vil være struts og ha det så normalt som mulig, så lenge som mulig, sier Anne.

For noen uker siden reiste hun på besøk til søsteren, som bor på en annen kant av landet. Sønnen og en kamerat av han, reiste på hytta sammen med Steinar.

- Jeg snakket med han klokken 10.00, og han fortalte at de hadde det fint. Guttene skulle ut en tur, mens han ble igjen på hytta. To timer senere ringer han meg og spør: Hvor er du? Jeg fortalte han at jeg var på besøk hos søsteren min. "Er jeg alene på hytta jeg da?" Han var helt forvirret. Han hadde sovnet, og da han våknet husket han ingenting. Det var som å få et slag i magen. Jeg var så langt unna, og kunne ikke gjøre noe. Det var så fortvilende å høre hvor redd han var. Jeg forsøkte å ringe en nabo, men han var ikke hjemme. Sånn kan han plutselig få det - anfall med forvirring der han ikke husker noe. Det er så grusomt, sier Anne.

Forrige side Neste side