Intervju

Å leve med demens - som pårørende

Temaside om Korona
Denne artikkelen er mer enn to år gammel og kan inneholde utdatert informasjon

Fortsatt aktive

Som pårørende er du ikke syk selv, men ved en tilstand som Alzheimers er det du som bærer den tyngste børen.

- En ung vikarlege sa at hun syntes det var fælt å se at pårørende faller mellom to stoler. Du trenger hjelp, du kan ikke gå på jobb, men det er lite hjelp å få. Det offentlige sier at denne jobben er for tøff for pårørende, men den jobben har vi. Nå får vi snart hjemmesykepleien hit for å gi han medisin hver dag. Ikke fordi jeg ikke kan gjøre det, men fordi jeg synes det er greit at han venner seg til det. Når han ikke kan dusje selv lenger, har ikke jeg tenkt å gjøre det. Det blir feil for meg. Jeg vil at vi skal beholde litt av verdigheten i forholdet vårt. Om ikke han tenker sånn, så gjør jeg det, sier Anne.

Stress gjør forvirringen verre, så hun forsøker å gjøre unna mest mulig på de timene Steinar tilbringer på aktivitetstilbudet. Hun har også en teori om hva som kan forsinke sykdomsutviklingen mest mulig.

- Jeg tror at jo mer vi gjør, av trening, konserter og sosiale tilstelninger, jo bedre er det. For da må han konsentrere seg. Passiviteten er det første du merker. Han har ikke noe initiativ lenger. Uten meg hadde han nok blitt sittende i stolen sin. Det er ikke godt for meg å se at han bare sitter der. Vi må være driverne deres. I sommer reiste vi med Hurtigruta. Det husker han fortsatt. Det er krevende for meg også, jeg blir veldig sliten, men vi har alltid vært veldig aktive. Jeg tror det er best for oss begge, sier Anne.

Forrige side