Nyhetsartikkel

Å leve med Ehlers-Danlos syndrom

Ole Bendik Madsø (73) var åtte år da han som den første i Norge fikk diagnosen Ehlers-Danlos syndrom ved Rikshospitalets barneavdeling i 1949. Den gangen var kunnskapen om sykdommen langt mindre enn den er i dag.

Denne artikkelen er mer enn to år gammel og kan inneholde utdatert informasjon

God kontroll som ung voksen

Årene gikk, og etter et par omfattende operasjoner i femogtyveårs alderen for å holde armen på plass, forbedret situasjonen seg.

- Hovedsaklig ved at jeg, noe forsinket, begynte å bli mer forsiktig. Samtidig økte min fysiske styrke og kontroll betraktelig. Jeg hadde funnet ut at jeg kunne gjøre nesten hva jeg ville, så fremt jeg unngikk mekanisk repetisjon og bevegelser som medførte overstrekning. Roing viste seg å være en utmerket aktivitet, så lenge det var jeg som bestemte takten. Medlemskapet mitt i Studentenes Roklubb ble derfor kortvarig, men roing og seiling forble mine to foretrukne hobbier. Som følge av dette ble jeg ganske sterk, og dessuten, på grunn av Ehlers-Danlos, ganske smidig, sier Madsø.

I ettertid ser han at aktivitetene han deltok i, og oppdragene han påtok seg i disse årene, var overmodige.

- Lite ante jeg da om de slitasjene jeg påførte meg selv. Det var under et av disse oppdragene jeg først fikk en påminnelse om mine fysiske begrensninger, og innså at jeg måtte begynne å tenke på andre måter å tjene til livets opphold, sier Madsø.

Forrige side Neste side