Intervju

Etter selvmordet

- Jeg tenker på hvordan han har hatt det, og hvordan du kan leve så tett på noen uten å ane at noe er så fatalt. Det er nesten som om noen drukner i hendene dine. Han greide ikke å si noe om at han hadde det så vondt, men han greide å ta sitt eget liv, sier Laila Berg Nesset.

Denne artikkelen er mer enn to år gammel og kan inneholde utdatert informasjon

Kom seg på bena for barnas skyld

Hun har brukt mye krefter på å skaffe familien en plattform igjen. Hun stablet seg på bena og begynte å bake igjen, for at barna skulle kjenne bakeduften i huset. Hun ordnet seg og kom seg ut, for at barna ikke skulle oppleve å miste mor også. De dro ut i skog og mark på 17. mai for å slippe minnene og hurraropene, og de hadde et godt nettverk av venner og familie som de ble invitert på middager til, reiste på turer sammen med, eller fant på andre ting de kunne dele sammen.

- Om ikke jeg hadde greid å stable meg på beina igjen og få litt glede inn i livet til barna mine, hva ville de vel hatt da? Jeg tror nok at tapet ville preget dem mer i dag, om jeg ikke hadde klart det. Det var så godt å se at de kunne glemme sorgen litt. Kanskje greier de seg likevel, tenkte jeg. Jeg måtte være så sikker på at det gikk bra med dem, sier hun.

I dag har det gått ni år siden mannen hennes tok selvmord. De siste to-tre årene har det gått ganske bra, men fortsatt har hun dager som er tunge å komme igjennom. Det har sønnene også.

- Som da den eldste sønnen min stilte på graven til faren i full gardeuniform, gjorde honnør, og sa at han skulle ønske pappa kunne sett han nå. Det var sterkt. Årene har vært fulle av slike opplevelser. Konfirmasjoner, høytider, alle anledninger da de skulle ønsket at faren hadde sett dem...

Forrige side Neste side