Fikk Aspergers-diagnosen: - Syntes ikke det passet meg

Omgivelsene ble kanskje like overrasket som hun selv, da hun fikk denne diagnosen for noen år siden.

Maren Lovise Øby er aktiv i studentlivet og i fritiden, liker å være med venner og har mange interesser.

Det startet med at hun hadde noe samtaler med rådgivningstjenesten i Studentsamskipnaden (Sit) i Trondheim da hun var rundt 20 år.

- Det føltes som jeg var deprimert, eller at jeg ikke fikk til livet helt, forteller hun til NHI.no.

Øby deltok i et depresjonsmestringskus gjennom Sit, og ble etter hvert henvist videre til psykologtjenesten til samskipnaden i Trondheim.

- Det føltes litt tilfeldig - etter en time spurte psykologen om jeg kjente til Aspergers og autisme, og om jeg kunne tenke meg at jeg passet innenfor den boksen.
Men det kunne Øby absolutt ikke tenke seg.

- Det var ikke derfor jeg var der. Det var ikke den diagnosen jeg kom for å få, smiler hun.

Men Øby ble sendt videre til utredning ved DPS. Det pågikk et halvt år. Etter en grundig utredning satt hun tilbake med diagnosen Aspergers syndrom.

Autismespekterforstyrrelse

Asperger syndrom er en autismespekterforstyrrelse. Diagnosene Asperger syndrom og høytfungerende autisme overlapper, men man er usikre på i hvor stor grad. I ny versjon av diagnosesystemet ICD (International classification of diseases) er Asperger ikke lenger en egen diagnose, men hører inn under autismespekterforstyrrelsene som ses på som et spekter av ulike alvorlighetsgrader av autisme. Asperger syndrom er likevel fortsatt mye brukt.

Øby innrømmer at hun ikke var klar for denne diagnosen. Og var ikke særlig fornøyd.
- Jeg tror jeg hadde et stereotypisk bilde av hva det vil si å være i autismespekteret. At det handler om å slite veldig sosialt og å være så sosialt utilpass at alle rundt merker det på deg. Dette passet ikke med meg, sier Øby.

Men da hun leste om autismespekteret, så hun også at det var andre små ting som passet veldig godt. Som måten å se verden på, det å ha kontroll eller mangel på kontroll.

- Når man er 21 år, blir man jo vant til å oppfatte verden på sin egen måte, og tenker: da skal det vel være slik. Verden SKAL bråke, det SKAL være masse forstyrrelser - slik er det bare.

- Hva passet best med deg når du leste om diagnosen?

- Det var vel kanskje behovet for forutsigbarhet og kontroll. Og at jeg ofte har en rastløshet og føler at jeg ikke passer helt inn.

Det er ofte en overlapp mellom autismespekterforstyrrelser og ADHD, mange sliter med å jobbe fokusert over lengre tid, har mange interesser eller skifter interesser veldig fort. Men noen kan også være hyperfokusert på én ting eller én interesse.

- Mye av dette stemmer godt med meg, sier hun.
Øby har ikke fått diagnosen ADHD. Hun spurte om dette under utredning og fikk til svar at ingen blir overrasket hvis hun har det. Men så lenge hun ikke følte hun trenger medisinering, var det ingen vits i å utrede.

Prøver å forstå seg selv

Etter at Øby fikk diagnosen, og fikk det hele litt på avstand, ble det viktigste å prøve å forstå hvordan hun selv fungerer. Hvordan fungerer hodet og hvordan kan hun legge til rette for å få den beste hverdagen for seg selv.

Dette er en prosess.
- Men jeg begynner å forstå at det er viktig med rutiner for meg selv, forklarer hun.
Dette er en god morgen for Øby: stå opp til samme tid hver dag. Gå på badet, lage en lang frokost, alt med en fast ramme rundt. Deretter drar hun på skolen.

- Så lenge jeg får til frokosten slik den skal være med havregrøt og kaffe og rolig, god tid, kommer jeg godt opplagt til skolen. Blir det stress, merker jeg fort at dagen starter feil, og det forplanter seg litt.

Et annet eksempel: Hun vil at tingene i skapet skal ha en fast plass. Alt skal stå på en bestemt måte.

- Jeg er blitt spurt om det er vanskelig å leve med så mange leveregler og at verden må være på en bestemt måte.

Akkurat slik er det ikke.

- Verden raser ikke sammen om koppene ikke står på et bestem sted, men verden blir et bedre sted å være om de gjør det, humrer hun.

Øby har selvironi rundt mye. Hvis frokosten ikke gikk helt slik det skulle, blir det nemlig ikke total kaos. Det blir bare litt mer knudrete.

Derimot kan det oppstå tilløp til kaos hvis det er mye å gjøre - og det mangler lister.

- Jeg er avhengig av å skrive lister for å få gjort ting. Jeg har ikke ryddet i klesskapet på lenge, for jeg vet det er en prosess som tar tid. Alt skal tas ut, alt skal inn igjen på riktig plass. Og det har jeg ikke satt av tid til nå. Er det ikke på lista, skjer det ingen ting.

Øby kan bli veldig fokusert på ting. Og kan gå i mange timer uten mat uten å tenke over det.
- Når jeg er fokusert, merker jeg ikke sulten. Men jeg vet også at når jeg blir sliten og sulten må jeg ha ting inn med teskje. Da blir jeg helt ubrukelig, ler hun.

Kan misforstå

De viktigste erfaringene og erkjennelsene Øby er kommet fram til etter at diagnosen var et faktum, er å forstå hvordan hun møter andre mennesker. Hun kan forstå seg selv i møte med andre.

- Jeg må bruke litt mer tid på å tenke over: hva mente de med dette? Er det noe jeg kan ha misforstått, eller må jeg være mer tydelig når jeg selv gir beskjeder? Av og til må jeg spørre mennesker jeg møter om de kan være mer tydelig, og jeg vet at jeg alltid bør spørre hvis det er noe jeg lurer på.

For Øby kan av og til mistolke situasjoner.

- Jeg vet ikke om jeg gjør det så ofte, men det skjer. Og hvis jeg får en oppgave, må jeg ha den veldig tydelig forklart. Jeg vil gjerne ha alle delstegene.
Misforståelser, feiltolkninger og overtenking blir verre hvis hun er sliten eller stresset. Nok søvn og mat er viktig.

- Føler du at diagnosen gir deg forklaringer?

- Jeg vil ikke bruke det som en unnskyldning, men jeg vil bruke det som en forklaring på at jeg tenker, reagerer og sier som jeg gjør uten å tenke meg om.

- Nå er det trygt for meg å be mennesker jeg blir kjent med om å si fra hvis de synes jeg gjør noe som er irriterende eller rart. Det er ikke alltid jeg skjønner hvordan det føles for andre, eller hvordan de oppfatter det jeg gjør. Jeg er veldig tydelig på at det skal være lov å si ifra. Jeg vil jo ikke såre noen.

Hun forteller at hun av og til kan bli intens eller gå over streken.
- Jeg ser ikke der og da hvor den streken er, men i ettertid kan jeg se det. Det er fremdeles noen situasjoner jeg ikke helt skjønner, sier hun.

Ville ikke ha annerledes-stempel

La oss ta et steg tilbake. Før diagnosen ble satt. Hvorfor følte hun seg deprimert?

- Kanskje fordi jeg så hva alle andre gjør og får til, og føler at dette får jeg ikke til selv. Man skal prestere på så mange fronter samtidig, med venner, skole, hobbyer og idrett. Det blir for mye. Dette er jo et stort problem i dagens samfunn generelt. Man ser at alle andre presterer på alle ulike plan.

Da Øby fikk diagnosen, forsvant ikke depresjonsfølelsen med en gang.

- Jeg ble irritert og litt sint, egentlig. Jeg ville ikke ha et stempel på at jeg var annerledes.

Det hjalp å snakke med venner om dette. Særlig samtalen med én venn hjalp: Denne vennen tegnet et diagram og skrev og forklarte: her er mine egenskaper, her er dine egenskaper. Vi er like på mange måter og vi er forskjellige på andre måter. Noen har bestemt at det å ha mer av noen egenskaper gjør at en av oss faller innenfor autismespekteret.

- Dette var en veldig god ufarliggjørende måte å se det på, og kan egentlig brukes på mange diagnoser, sier Øby.

Og fortsetter: Det er også noen positive sider ved denne diagnosen.
Som dette: Barn på autismespekteret driver sjelden med mobbing og utestenging av andre.

- De kan virke egoistiske for de ser ikke andres behov, men tanken om å være slem mot andre barn finnes ikke. De er ikke utspekulerte og subtile som mange kan være, sier hun.

En annen positiv side ved Øby er: Hun er åpen for å prøve noe nytt og er ikke redd for å mislykkes. Litt som Pippi Langstrømpe:
- Jeg bare starter, og så finner vi ut hvordan det går.

Hun lærte seg nettopp å kite. Og pusset nylig opp leilighet uten forkunnskaper om det.

I tillegg er hun god på å fokusere. Når hun hyperfokuserer, får hun veldig mye gjort.
Spesielt i forbindelse med studiene kan hun sitte i mange timer uten at det er et problem.
- Jeg finner en flytfølelse, og jeg blokkerer alt som skjer rundt meg.

Falt til ro

Nå har Øby falt til ro i diagnosen. Det føles greit å snakke om det med venner. De har ikke gjort noe nummer ut av det.

- Unge i dag er åpne om det meste - om depresjon og psykiske lidelser. Alt er liksom greit å snakke om, og mange av oss er gode på å ufarliggjøre det og snakke om det. Det er blitt mye mer allment akseptert at vi ikke er like. Noen sliter med ting man ser, og andre med ting man ikke ser, sier hun.

- Før var det bare gutter som fikk diagnosen? Hva tenker du om det?

- Kanskje er gutter bedre på å være individer, sier Øby.
Hun tror jenter er mer flokkdyr, mer tilpasningsdyktige og etterligner hverandre i større grad.

- Jenter på ungdomsskolen er ekstremt gode på å være som den populære personen, prøve å se ut som henne og tilegne seg egenskapene. Sosialt er vi veldig gode på å etterligne. Vi følger strømmen og tilpasser oss. Derfor syne jeg ikke det er så overraskende at det kan være vanskeligere å oppdage at jenter har Aspergers, sier hun.

Går for åpenhet

Da Øby gikk på barneskolen ble hun mobbet blant annet for at hun var skoleflink, likte å lære og var veldig glad i skolen. Hun hadde også temperament og var lett å plage. Men etter ungdomsskolen gikk mobbingen over, der var det ingen som påpekte at noe var anderleledes.

- På universitetet opplever jeg også at folk møter meg med åpenhet. Når jeg er åpen selv og forklarer hva som er vanskelig, blir jeg tatt imot med åpne armer, folk tilpasser seg, tar imot meg som jeg er.

- Jeg tror det er en god strategi å være helt åpen, sier hun.
I tillegg mener hun man må setter pris på å være en del av fellesskapet – og vise det.

- Selv om mennesker i autismespekteret kan slite i sosiale sammenhenger, betyr ikke det at man ikke har evne til å lære seg ting og ikke har evne til å være gode hyggelige mennesker, sier Øby.

Hun tar livet av myten om at mennesker med Aspergeres ikke klarer å sette seg inn i andres følelser, og har lite empati.

Selv er hun en empatisk person, spesielt overfor folk hun kjenner og har rundt seg.
- Jeg vet ikke om jeg har en større evne til å skyve det som er langt unna lenger unna, om jeg tenker mer eller mindre på flyktninger i Syria. Men når det gjelder de jeg omgir meg med, har jeg stor evne til empati. Det tror jeg de fleste har, men det kan for mange være vanskelig å vise. Hvis man plumper ut med ting man ikke burde sagt her og der, kan det virke som man ikke bryr seg om hva andre tenker.
Hun tror mange med Aspergers blir lei seg når de føler de har såret noen eller tråkket feil. Ingen har noen intensjoner om å gjøre det.

At man ikke viser følelser, er også en stereotypi.
- Det er så mye som foregår oppe i hodet, at man har ikke overskudd til å vise alle følelser utenpå kroppen hele tiden, sier Øby.

Medmennesker

NTNU har en Aspergersgruppe som møtes av og til. Øby har vært på noen møter. For henne er det viktig å vite at det finnes et tilbud, og at det er folk å prate med hvis hun skulle trenge det.

Hun forteller at også autismeforeningen har gode artikler, både for de med autisme, pårørende og venner.

- Der er det mange gode tips om hvordan man kan tilpasse seg hverdagen og finne ut hvordan dette fungerer for meg, sier hun.

Øby har erkjent: For henne er det viktig å være sosial og ha mye å gjøre. Hun klarer ikke å slappe helt av om det ikke er mye som skjer.

- Jeg får energi av å være sammen med mennesker, særlig når vi gjør aktiviteter sammen, som å gå skiturer eller spille brettspill.
Likevel: Å få nye venner er energikrevende. Øby er ikke glad i smalltalk. Den delen av å få nye venner kan være litt tøff, og kan ta tid.

- De beste vennene jeg har nå her i Trondheim, er folk i klassen som jeg finner på aktiviteter med. Folk som har de samme interessene som meg. Dette er den beste måten for meg å få venner på.

Men hun kan også være redd for å ta for mye initiativ: tenk om de ikke vil, tenk om de sier ja for at de føler at de må. Det kan bli mye overtenking.

Øby var rundt 20 år da hun fikk diagnosen Aspergers. Hun skulle ønske hun visste noe den gang, som hun vet i dag: At det meste går faktisk bra. Det er ikke slik at folk ser annerledes på henne, selv om hun har en diagnose. Venner er fremdeles venner.

- Ikke vær redd for å si det som det er, råder hun. Det er ikke så skummelt, jeg har ikke opplevd at noen har tenkt annerledes om meg etter at jeg har fortalt om diagnosen, avslutter hun.