Nyhetsartikkel

Å leve med Guillain-Barré syndrom

Få dager etter en vanlig treningshelg med to fem-timers skiturer, klarte ikke Per Arne Larsen lenger å gå. Lammelsene tiltok og kort tid senere ble han innlagt på sykehus med livstruende sykdom. Ett og et halvt år etter gjenstår fortsatt mye opptrening, og senvirkningene er uvisse.

Denne artikkelen er mer enn to år gammel og kan inneholde utdatert informasjon

Morfin og pleiepasient

Han følte seg godt ivaretatt på sykehuset, og opplevde i stor grad møtet med helsetjenesten som svært positiv.

- For meg var det veldig betryggende å vite at jeg hadde en person som passet på meg hele tiden. Jeg hadde også en veldig flink overlege som fulgte meg opp og svarte på spørsmål lenge etter at jeg ble utskrevet.

Larsen var innlagt på Akershus Universitetssykehus (A-hus) fra den 7. februar til den 28. mars. Deretter ble han overført videre til Sunnaas sykehus, hvor han ble frem til august samme år.

- Det tok tre og en halv måned før jeg plutselig kjente at jeg kunne bevege fingrene igjen. Å være avhengig av hjelp - å være pleiepasient, husker jeg nesten som det verste, sier han.

Fysioterapeutene kom inn allerede fra første dag for å holde leddene i gang, og han hadde 13-16 puter dandert i sengen, slik at det skulle bli minst mulig smertefullt for han å ligge der.

- Jeg fikk mye morfin, men jeg ble gudskjelov ikke avhengig av det, sier han.

Forrige side Neste side