Nyhetsartikkel

Å leve med lavt stoffskifte

Det tok ti år fra symptomene oppsto og til hun fikk diagnosen. Deretter gikk det ti nye år før hun fikk riktig medisin. I dag føler Kristin Lund Blostrupsen omsider at hun er seg selv igjen, og at hun har energi nok til å være med - ikke bare på jobb, men også hjemme.

Denne artikkelen er mer enn to år gammel og kan inneholde utdatert informasjon

Kristin Lund Blostrupsen (41) hadde følt seg syk i over ti år, da hun endelig fikk diagnosen lavt stoffskifte.

- Diagnosen lavt stoffskifte ble nevnt på en legekontroll da jeg var 20 år, men det ble ikke gjort noe. Sannsynligvis lå verdiene mine i grenseland på den tiden, sier Lund Blostrupsen.

Hun følte seg stadig mer sliten, og vekten gikk opp og ned.

- Jeg var veldig redd for at det var noe psykisk. Jeg leste og leste på fag jeg skulle ta, men jeg klarte det ikke, sier hun.

Det verste var depresjonen som fulgte med utmattelsen.

- I lange perioder isolerte jeg meg. Jeg klarte ikke å se eller snakke med folk, og jeg løy mye til de jeg kjente. Jeg sa at jeg hadde vært bortreist, mens sannheten var at jeg ikke orket å ha kontakt med dem i de tyngste periodene, sier hun.

Les også: Symptomer på lavt stoffskifte

Store problemer med hukommelsen

Etter å ha hanglet i flere år, ble symptomene enda verre.

- Jeg begynte å gå kraftig opp i vekt. I tillegg fikk jeg problemer med å gå, og hukommelsen sviktet. Jeg glemte for eksempel å svinge av på rett avkjørsel, jeg satte tomme kasseroller på kokeplaten med temperaturen på fullt ... Jeg var frossen hele tiden, og kunne sove med ullundertøy på. I tillegg brukte jeg det meste av tiden min i sengen eller i sofaen. Jeg sov og sov. Dette fungerte dårlig når jeg hadde et lite barn å ta vare på.Til slutt krevde mannen min at jeg gikk til legen, sier Lund Blostrupsen.

Diagnosen

Da hun endelig kom seg til legen, ble hun sendt rett til laboratoriet for å ta blodprøver. Under selve konsultasjonen ble det ikke sagt mye, men da resultatene kom, ble hun oppringt av legen og måtte dra rett til sykehuset.

- Verdiene på blodprøvene var den høyeste TSH-verdien de hadde sett på lenge. På sykehuset lurte de på hvordan jeg hadde klart å komme meg dit, sier Lund Blostrupsen.

Hun fikk straks behandling med stoffskiftemedisin. Deretter ble hun sendt hjem med en resept og litt informasjon. Hun var da 31 år.

Det første halve året ble hun fulgt tett av sykehuset. Stoffskiftet var svært lavt, og de ønsket å finne frem til riktig dose før hun gikk over til kontroller hos fastlegen. Til tross for at hun begynte med medisinene i oktober, begynte hun ikke å kvikne til før godt og vel tre måneder senere.

Trodde hun var lat

- Det var godt å få en diagnose. Godt å få bekreftet at det ikke var hodet mitt det var noe galt med. Det var også greit å kunne prøve å forklare for andre hva som var feil. Mamma hadde lurt på om jeg var lat. For jeg gjorde jo ingenting, sier Lund Blostrupsen.

- Det var ingen andre som sa noe sånt, det er det bare mødre som tør å gjøre. Dessuten tror jeg at du kan bli ganske god til å oppføre deg normalt overfor resten av verden. Du prøver gjerne å skjule at noe er galt. Men mødre ser det, sier hun.

Arv kan spille inn når det gjelder stoffskiftesykdommer, og i Lund Blostrupsens tilfelle, var det flere slektninger på begge sider med samme sykdom.

10 nye år før hun fikk rett medisin

Hun har både positive og negative opplevelser i møtet med helsetjenesten.

- Helt siden jeg fikk diagnosen, har jeg klaget på at jeg ikke føler meg frisk. Men "reklamen" sier at så lenge du får medisin, skal alt være normalt. Slik er det ikke. Det finnes en standardbehandling som alle får, men den fungerer ikke for alle. Noen foreslår av årsaken er psykisk. Andre sier "klart du er sliten, du er jo småbarnsmor". Men det er ikke vanlig slitenhet det er snakk om. Det er en overveldende slitenhet, som alltid er der. Jeg synes det er lite forståelse for at noen ikke blir bra med den behandlingen de foreslår. Til slutt oppsøkte jeg en privat lege, og kom endelig til en som forsto. Jeg fikk begynne med en annen type stoffskiftemedisin, og siden har jeg følt at jeg er meg selv igjen, sier hun.

Det tok ti år fra hun fikk diagnosen, til hun endelig fikk den medisinen som hun opplever er riktig for henne. I dag tar hun blodprøver hver tredje måned, og medisindosen blir justert i forhold til resultatene.

- Nå er hodet mitt med. Jeg trenger ikke huskelapper for alt. Energien er tilbake, og jeg har begynt å trene ordentlig, sier hun.

Fornøyd med å være 90 prosent

Hun har hatt perioder med sykemelding, men jobber fortsatt i full stilling.

- Av og til har det nok vært litt på trass at jeg har klart det, men da har det gått utover de hjemme. Da inntar jeg sofaen tidlig på ettermiddagen. Å endelig få til begge deler, det gir en god følelse, sier hun.

Barna hennes kjenner ikke til noe annet enn at mamma må hvile, og ha tid for seg selv. Dermed er også gleden stor nå når mamma kan være med på mer.

- Det er noe med det å ha energi til å være med og spille et spill, eller være med på sykkeltur. Mannen min har måttet ta seg av mye av det daglige arbeidet hjemme. Hadde ikke mannen min vært så glad i å lage mat, hadde det nok gått ille, sier hun.

I dag er problemet at hun helst vil gjøre alt på en gang. Hun har mye hun vil ta igjen.

- Jeg sliter med å finne riktig aktivitetsnivå. Det er så mye jeg vil gjøre. Av og til får jeg noen nedturer, men det går så mye raskere enn før å komme seg ovenpå igjen. Jeg må nok venne meg til at jeg ikke blir helt 100 prosent. Men jeg er veldig fornøyd med å være 90, sier hun.

Få vet hva sykdommen innebærer

Det er få av de hun møter som forstår hva det vil si å leve med lavt stoffskifte.

- Noen tror det har med forbrenningen å gjøre. De tror at jeg har spist feil mat, og fått lav forbrenning. Det er få som vet at sykdommen er knyttet til hormonproduksjon. Utrolig mange vil gi meg kostholdsråd. "Bare du spiser riktig og trener, så blir alt bra". Det er alltid noen som kjenner noen som har fått orden på stoffskiftet sitt med å trene nok og spise riktig, sier hun, og smiler lurt.

Lund Blostrupsen meldte seg inn i Norsk Thyreoideaforbund straks hun fikk diagnosen. De første årene var hun ikke så aktiv i foreningen.

- Det krever energi å møte ukjente når du er langt nede. Selv om det er viktig. I dag synes jeg det er godt å dra på likemannstreff, og møte noen som forstår hva du prater om. Den ekstreme slitenheten og problemene med hukommelsen, den er det ingen andre som forstår. Alle kan være slitne eller glemme ting, men det er så mye verre enn det. I Thyroideaforbundet kan du lufte både frustrasjoner og gleder. Selv om det kanskje blir flest frustrasjoner, sier Lund Blostrupsen og ler.