Nyhetsartikkel

Livet før og etter organtransplantasjon

- Jeg er en av få levende hjertedonorer. Selv om lungene mine var dårlige, så fikk jeg hjelp, og jeg hjalp noen, sier Espen Frang Knarvik. Han fikk nye lunger da hans egne sviktet - og byttet samtidig ut et velfungerende hjerte.

Denne artikkelen er mer enn to år gammel og kan inneholde utdatert informasjon

Møtte kjærligheten

I mellomtiden hadde han møtt Marthe.

- Da jeg møtte henne i 2007 hadde jeg nettopp begynt å bruke oksygen da jeg kjørte bil. Har du for lite oksygen i blodet, er det nesten som å kjøre med promille. Første gang jeg møtte svigerforeldrene mine, vet jeg at de hadde samtaler med Marthe om hvordan sykdommen ville påvirke forholdet vårt. Det forsto jeg godt at de gjorde. Jeg foreslo også for Marthe at vi burde avslutte det hele. Men hun var tøff og ville fortsette. Det er jeg glad for, sier Frang Knarvik.

I 2008 gikk han gjennom den endelige utredningen på Rikshospitalet og ble satt på venteliste. Denne gangen med Marthe ved sin side. Der fikk de fikk beskjed om å være klare til å reise på kort varsel. En transportplan ble levert til den lokale AMK-sentralen. Kom det passende organ inn på dagtid, skulle de ta ambulanse inn til flyplassen, og rutefly til Gardermoen. Skjedde det på natten, skulle de ta ambulanse til flyplassen, og ambulansefly videre.

- Den første tiden skvatt vi i været hver gang telefonen ringte. Men så gikk det et halvt år, og vi begynte å senke skuldrene. Marthe jobbet i 100 prosent stilling i en barnehage i Steinkjer, mens vi bodde i Levanger. Jeg hadde hyppige infeksjoner og sykehusinnleggelser. Kanskje var denne tiden verst for mine og Marthe sine foreldre, sier Frang Knarvik.

De hadde ikke lov til å reise utenlands i denne perioden. Feriene sørget de for å legge nær flyplasser, og de var hele tiden klare til å reise på kort varsel. I tillegg måtte de sørge for å få ta imot de ukentlige leveringene med oksygentanker. Det gikk ett og et halvt år.

Forrige side Neste side