Kvalitetssjekk
Denne artikkelen er mer enn to år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
- Dersom det hadde vært rutiner på å kontrollere om gravide er mottagelige for parvovirusinfeksjon, og oppfølging av disse ved mistanke om smitte, kunne kanskje flere barn vært reddet, mener paret.
Torsdag etter påsken 2006 traver Sissel Grevstad frem og tilbake over stuegulvet. Til tross for at det bare er tre uker siden de fikk bekreftet ved ultralyd at alt sto bra til med det ufødte barnet, er hun sikker på at noe er galt nå. Hun har ikke kjent fosterbevegelser på flere dager. Hun har menstruasjonssmerter og ryggsmerter, og magen kjennes slapp og anderledes ut. Omsider kjører hun til legevakten.
I påskeferien hadde sønnen Fredrik på fem år blitt kraftig rød i kinnene, og fått utslett på kroppen. Like etter påske kontaktet de fastlegen for å finne ut hva som feilte sønnen. Der fikk foreldrene beskjed om at han hadde elveblest eller matallergi. De fikk med seg en pakke med allergitabletter og beskjed om å prøve seg frem med forskjellig mat for å se hva han reagerte på. I ettertid fant foreldrene selv ut at Fredrik hadde hatt den femte barnesykdom. Barnesykdommen i seg selv er nokså uskyldig, men hos en gravid kan denne infeksjonen - parvovirusinfeksjon - forårsake alvorlige komplikasjoner.
Fant ikke fosterets hjerteslag
Sissel ringte legevakten og ble henvist til barselavdelingen.
- Legen lyttet og lyttet etter hjertet til fosteret, men fant bare mine hjerteslag. Hun skar stadig flere grimaser, og gikk til slutt for å hente noen andre, som gjorde en ultralydundersøkelse. Vi så med en gang at hjertet sto stille. Han var død, sier Sissel.
Sammen med mannen kjørte hun hjem igjen. Dagen etter skulle hun tilbake. Da skulle fødselen settes i gang.
- De sa at jeg i hvert fall skulle slippe å ha vondt. Hva mener dere med det, spurte jeg. En fødsel er jo en fødsel, riene er jo de samme. Så fikk jeg morfin, og hadde mindre smerter, sier Sissel.
- Da barnet kom ut, hadde navlestrengen smuldret opp og morkaken var helt porøs. Alt dette hadde vært helt fint på ultralyden vi var på tre uker før. Jeg husker faktisk at de bemerket at morkaken så veldig fin ut, sier Kjell Vidar.
- Han var jo en hel baby
Brede ble født i uke 22. Han var 31 cm lang og veide 687 gram.
- Jeg fikk han opp på magen etter fødselen. Jeg ville ikke at det skulle gjøres anderledes med han, enn med de andre barna vi har fått. Det var veldig rart å ha han der. Han var jo en hel baby. Det eneste som manglet var størrelsen, sier Sissel.
- Like før fødselen kom det en sosionom og snakket med oss. Hun informerte om hva som skulle skje, at vi måtte gi gutten et navn før vi kunne begrave han, mange detaljer vi ikke hadde tenkt på. Vi hadde nesten ikke tenkt over at det kom ut noen baby, sier Kjell Vidar.
Før fødselen hadde de sendt tekstmelding til venner og familie.
- Jeg syntes det var godt å få informere dem selv, og jeg har snakket mye om det i ettertid. Det må være tøft for dem som ikke snakker med noen om det som har skjedd. Men folk er forskjellige. På barselavdelingen laget de et minnealbum til oss, med bilder, fot- og håndavtrykk og annen informasjon om han. Det var veldig fint at de gjorde det. Oppholdet på barselavdelingen var også fint, og sosionomen fortsatte å holde kontakten med oss i flere uker, for å forsikre seg om at det gikk bra med oss, sier Sissel.
Valgte obduksjon
Da paret ble spurt om de ville at sønnen skulle obduseres, takket de ja til det. Legene sa allerede da at de mente et virus var årsaken, og foreldrene ville gjerne få bekreftet dødsårsaken.
- Jeg fikk litt noia av og til av å tenke på at babyen lå i et kjølerom på sykehuset. Du blir ikke ferdig med det før barnet er begravet, sier Sissel.
Åtte uker senere fikk de svaret fra obduksjonen - det var parvovirusinfeksjonen som var dødsårsaken.
Verken legekontoret eller helsestasjonen visste om faren for gravide ved femte barnesykdom
- Vi spurte legen om parvovirusinfeksjonen hadde noe med den femte barnesykdom å gjøre. Legen virket usikker, og tittet opp på bokhyllen sin. Så svarte hun nei, forteller paret.
Like etter snakket Sissel med moren på telefonen. Etter et kjapt søk på nettet fant moren ut at det var en klar sammenheng mellom den femte barnesykdom og parvovirusinfeksjon.
- Vi ble skikkelig sinte da vi fikk høre det. Enn om legen kunne sjekket det før hun svarte? Sier de.
Artikkelen de hadde funnet i Tidsskrift for Den norske lægeforening, tok for seg sammenhengen mellom den femte barnesykdom og parvovirusinfeksjon i svangerskapet. De tok med seg artikkelen både til helsestasjonen og til legekontoret de brukte. Ingen av dem hadde hørt om sammenhengen mellom disse sykdommene før.
- Kunne reddet barnet
Kort tid senere ble Sissel gravid på nytt. På ultralyd i dette svangerskapet fortalte legen at dersom det hadde blitt avdekket tidligere at sønnen deres hadde femte barnesykdom, og at Sissel hadde en parvovirusinfeksjon, kunne legene foretatt en blodoverføring og reddet det ufødte barnet.
- Det var lett for han å si, tenkte jeg. Når skulle de gjort det? Tre uker før vi fant ut at han var død, hadde vi vært på ultralyd og alt var fint. Men om de hadde tatt blodprøver på den første svangerskapskontrollen for å finne ut om jeg var mottagelig for viruset, kunne de fulgt meg opp ekstra nøye. Selv om en gravid får parvovirusinfeksjon i svangerskapet, behøver ikke barnet å bli sykt, sier Sissel.
- Legekontoret burde i det minste sjekket Fredrik slik at de kunne finne ut hva som feilte han, før de sendte ham hjem, og visst om risikoen for at han kunne smitte mor, sier Kjell Vidar.
Datteren fikk femte barnesykdom da Sissel ble gravid på nytt
Da Sissel ble gravid på nytt, fikk datteren Tuva på tre år den femte barnesykdom.
- Jeg ringte til svangerskapspoliklinikken og spurte om jeg nå var immun, eller om jeg kunne bli smittet enda en gang. Legen jeg snakket med først, sa at det var han ikke sikker på. Så dette tenkte vi mye på. Deretter ble det endel telefoner frem og tilbake, før en annen lege ringte og sa at jeg ikke kunne få det på nytt. Jeg ringte også legekontoret og spurte om de kunne ta en prøve av Tuva for å finne ut om det var den femte barnesykdom hun hadde. Det ville de ikke gjøre, selv om jeg sa at barnehagen ville vite det fordi de hadde ansatte som var gravide, sier Sissel.
- Vi skulle få god oppfølging, så det ble gjort flere ultralyder i dette svangerskapet. Men det blir slik at vi føler at vi maser, sier paret.
Savner at legene sjekker ting de er usikre på
Foreldrene opplever ikke at legene og sykehuset har gitt dem feil informasjon, men de har savnet utfyllende informasjon. De reagerer også på at enkelte av legene ikke hadde undersøkt faktainformasjon om sykdommen grundigere, før de svarte på spørsmål de åpenbart var usikre på.
- På etterkontrollen etter at jeg fødte den døde sønnen vår, spurte jeg om de tok prøver av andre gravide som kom inn til svangerskapskontroll, for å sjekke om de var mottagelige for parvovirusinfeksjon eller ikke. Da fikk vi beskjed om at de ikke gjorde det - fordi de ikke ville bekymre foreldrene unødig. De sier jo ikke noe om de andre blodprøvene de tar, og du blir ikke unødig bekymret på grunn av dem. Da ei venninne av meg ble gravid, ba hun om å bli testet for å finne ut om hun var mottagelig, og ble testet. Hun hadde hatt det tidligere og fikk vite at hun var immun. Da slapp hun å tenke mer på det, sier Sissel.
- Flere bør få informasjon om den femte barnesykdom og parvovirusinfeksjon
Paret er veldig opptatt av at flere burde fått informasjon om sammenhengen mellom den femte barnesykdom, parvovirusinfeksjon og mulige følger for svangerskapet. De mener at det burde bli tatt prøver av alle gravide ved første svangerskapskontroll for å avdekke om de er mottagelige for viruset eller ikke. Sommeren 2006 stilte de også opp på et intervju i lokalavisen for å fortelle om opplevelsen.
- Jeg synes det er godt å engasjere meg. Jeg skulle gjerne ropt ut til hele verden om denne infeksjonen, selv om dette er et sjeldent tilfelle, sier Sissel.
Det er viktig å være klar over at parvovirusinfeksjon i svangerskapet er en sjelden tilstand. Dog er det, i følge en artikkel i Tidsskrift for Den norske lægeforening, den vanligst kjente virale årsak til fosterdød.
