Intervju

- Tar ikke sorgene på forskudd

Denne artikkelen er mer enn to år gammel og kan inneholde utdatert informasjon

Trist at synet forsvinner

Hun synes det er trist å vite at synet forsvinner, men synes ikke diagnosen er verdens undergang.

- Egentlig tror jeg at jeg har ganske god psyke. Det var leit å måtte sette fra seg bilen og begynne å gå, men jeg ble jo i veldig mye bedre form. Sykdommen er ikke dødelig, så dette var jeg innstilt på å takle. Jeg møter av og til folk som takler ting ganske dårlig. Makuladegenerasjon kan komme ganske raskt hos eldre, og føre til at de mister lesesynet. Noen blir veldig selvmedlidende, og da tenker jeg at de er veldig egoistiske. De har hatt et godt syn hele livet! Men om du ikke har hatt så mye motgang i livet ellers, så takler du kanskje slike ting dårligere, sier Jakobsen.

Selv om hun tidlig fikk beskjed om at det ikke fantes noen behandling som kunne stoppe eller sinke sykdommen, har hun prøvd mye.

- Jeg har vært hos håndspåleggere, homeopater, akupunktør, soneterapeut... Jeg har egentlig vært villig til å prøve alt. Jeg vet ikke om noe av dette kunne hjulpet. Jeg er jo snart 60 år og har fortsatt litt synsrest igjen. Det lille synet jeg har, hjelper meg mye. Hvis det forsvinner, blir det tristeste å ikke få se barnebarna mine igjen. Dog synes jeg det ville vært verre å miste hørselen. Da kan du ikke snakke med folk, høre musikk, fuglesang...nei!, sier hun.

Forrige side Neste side