Intervju

Nær ved å miste foten - akutt muskellosjesyndrom

-Jeg trykket og trykket på smertepumpen, men det hjalp ikke. Smertene økte, og det føltes som om foten var iferd med å revne, sier Børge Mjønes.

Denne artikkelen er mer enn to år gammel og kan inneholde utdatert informasjon

Første gang Børge Mjønes merket at noe var galt med beina hans, var han ti år. Han forsøkte å forklare for legene at det føltes som om foten "gikk feil vei" når han belastet beina. Først flere år senere ble det klart at det var kneskålene som skled ut. Årsaken til dette var ifølge legene at han var født med for grunne kneskåler.

Ettersom kneskålene stadig gled ut, ble senefestene på innsiden av kneet overstrukket.

- Til slutt skjedde dette 4-5 ganger i året. Jeg var aktiv, gikk på skole og spilte fotball. Mye ble ødelagt på grunn av de gjentatte skadene. Halve året gikk jeg på krykker eller med skinne, og mange på skolen slengte spydige kommentarer av typen "er du beinskjør eller?", sier Mjønes.

Friskmeldt

Da han var 14-15 år ble han operert i det høyre beinet.

- Under operasjonen boret de i beinet og strammet opp senefestene. Dette gikk ganske bra. Da den venstre foten skulle opereres noen år senere,var ikke resultatet like godt. Der skulle de prøve noe nytt. Dette innebar å endre rotasjonen på leggbeinet og knefestet, sier Mjønes.

Operasjonen gikk greit. Etterpå fulgte ett halvt år med krykker og opptrening, og sakte gjenvant han normal funksjon.

I februar 2006, under ett år etter den siste operasjonen, var Mjønes på ny til kontroll.

- Jeg følte at det gikk veldig bra. Røntgenbildene var fine, og legen sa at jeg kunne gjenoppta all normal aktivitet. Jeg spurte opp igjen for sikkerhets skyld. Jeg jobber som anleggsarbeider og steinlegger, og ville ikke ta noen sjanser, sier han.

To måneder senere gjenopptok han arbeidet sitt, og i juni 2006 reiste han på hyttetur.

- Der hoppet jeg på trampoline sammen med søskenbarn og venner. Etter to hopp knakk leggbeinet rett av, sier Mjønes.

Velykket operasjon

Smertene var intense, og han ble liggende i to timer i solsteken før ambulansen kom og hentet han.

- De strevde veldig med å få meg av trampolinen og over på båren. Søskenbarnet mitt var på trampolinen sammen med meg da beinet knakk. Hun måtte sitte helt i ro og vente til ambulansen kom, for hver minste bevegelse i trampolinen ga meg store smerter, sier Mjønes.

Han ble liggende på sykehuset i en uke før han ble operert. På grunn av skruene i foten, brakk ikke beinet bare tvers av, det splittet også leggbeinet på langs et lite stykke.

- Jeg husker ikke så mye fra denne tiden. Jeg lå med halvgips fra hoften og ned, og jeg fikk mye smertestillende medisin, sier Mjønes.

Operasjonen gikk veldig bra. Det ble festet en skinne fra knefestet og nesten ned til ankelen.

- Men inne i foten ble det katastrofe, sier Mjønes.

- Jeg var helt hjelpeløs

14 dager etter operasjonen var han fortsatt innlagt på sykehuset. I løpet av noen timer den dagen tiltok smertene i foten, og sykepleieren som var på ettermiddagsvakt, ble bekymret. Hun ba han si ifra om det ble verre.

- Jeg hadde smertepumpe, og jeg trykket bare mer og mer. Fra klokken var 21 til den ble 23 den kvelden, endret tilstanden seg drastisk. Foten begynte å hovne opp noe enormt. Det kjentes ut som hele foten var i ferd med å revne. Jeg ringte nattevakten, men fikk beskjed om å slutte å syte. Jeg forsøkte å forklare at noe var galt, det er alvor. Jeg hadde tross alt vært gjennom så mange operasjoner at jeg forsto at noe var helt feil. Sykepleieren trodde meg fortsatt ikke. Hun skrudde av lyset og ba meg om å legge meg. Det var en utrolig skremmende opplevelse. Jeg klarte ikke å røre meg. Jeg var helt hjelpeløs, sier Mjønes.

I sin fortvilelse ringte han hjem til moren, som straks reiste til sykehuset. På vei dit ringte hun en hjelpepleier på sykehuset. Hun kom inn for å trøste han, men kunne ikke gjøre så mye annet.

- Da moren min kom frem, gikk hun innom operasjonssalen og hentet legen. Kirurgen kastet ett blikk på foten min, så sendte hun meg i full hast inn på operasjonssalen, sier Mjønes.

Akutt muskellosjesyndrom

Han våknet igjen neste dag. Visitten kom, og legene fortalte at de ikke visste om de kom til å klare å berge foten. Mjønes hadde fått diagnosen akutt muskellosjesyndrom, en tilstand som krever rask handling for å forhindre varige skader.

- Da kirurgen snittet opp foten min dagen før, este alt vevet ut på grunn av det store trykket. Det var som et siste skrik fra kroppen - nå dør musklene. Jeg var 20 år gammel og kjente ingenting i foten, sier Mjønes.

Tankene som kom, var tunge og vonde.

- Jeg følte at livet mitt var over. På den tiden besto dagene mine i stor grad av jobben min, og det å skru bil. Jeg forsto at jeg kom til å overleve, men alt raknet, og det var tiden som hadde blitt for knapp. Jeg hadde varslet i tide, men ble ikke hørt. Jeg var sint. Jeg kontaktet en advokat og fikk hjelp til å skrive en klage på sykepleieren som ikke ville høre på meg, sier Mjønes.

Åtte operasjoner på en uke

I løpet av den neste uken måtte Mjønes gjennom åtte operasjoner. Muskler og sener lå blottlagt uten hud over og måtte renses hver eneste dag, og foten måtte sys sammen litt etter litt.

- De forsøkte først å vaske musklene uten narkose, men da de knep rundt foten, ble smertene så sterke at jeg svimte av. Deretter ble det fast vask i narkose. De renset og sydde, litt etter litt, sier Mjønes.

På grunn av all narkosen fastet han hver dag, og det tæret ytterligere på kroppen. Totalt gikk han ned over 30 kilo i denne perioden.

- En uke etter at foten var gjensydd, skulle jeg prøve å gå igjen. Da hadde jeg ligget i over tre uker, og kreftene var forsvunnet. Jeg hadde gått en liten tur, og følte meg utrolig dårlig i kroppen. Da jeg satte meg ned ned på sengekanten, ble jeg plutselig kjempedårlig. Jeg begynte å kaste opp voldsomt og mye - alt som kom opp var blod. Det viste seg at jeg hadde fått blødende magesår. Jeg hadde fortsatt å få Voltaren, selv om jeg hadde vært uten mat en hel uke. Det tålte ikke kroppen, sier Mjønes.

- Ante ikke hva som skjedde

At han brått ble dårlig og kastet opp blod, opplevde han som mer skremmende enn operasjonene i foten.

- Jeg forsto at det som skjedde i foten var begrenset til foten. Det som skjedde nå, forsto jeg ingenting av. Jeg ante ikke hva som skjedde, sier Mjønes.

Med riktige medisiner fikk legene magesåret raskt under kontroll. Omsider ble han skrevet ut fra sykehuset, og han kunne fortsette med opptrening hos fysioterapeut da han ble sterk nok til det.

- Ankelen min er fortsatt stiv. Jeg lå tross alt med låst ankel i tre uker. Det neste året hadde jeg også mye plager på grunn av platen som lå helt inntil knefestet. Jeg måtte ha puter mellom beina når jeg sov for at det ikke skulle være vondt. Jeg hadde over 200 sting i foten, sier Mjønes.

Det neste året ble tungt, med mye sårstell på grunn av sting som revnet, opptrening, og senere ryggprolaps på grunn av feilstillinger og skjevbelastning i arbeidet. Etter ett og et halvt år ble platen operert vekk.

- Det var en lettelse. Da begynt jeg å føle meg normal igjen, og kunne gjøre flere vanlige ting. I dag er jeg utrolig glad for at jeg kan bruke foten, sier Mjønes.

Verst å ikke bli trodd

Mjønes har nå hatt flere år hvor han har vært normalt aktiv - med både jobb og trening. Foten vil likevel aldri bli som før.

- I deler av foten har jeg ingen følelse i huden, men over ankelen er jeg uhyre sensitiv. Foten fungerer til hverdags, men jeg har den siste tiden merket at jeg tåler mindre enn jeg gjorde for et par år siden. Fysioterapi og akupunktur har hjulpet meg veldig, mot både ryggsmerter og smerter i foten, sier han.

I ettertid er det ikke selve bruddet eller smertene han synes det er verst å tenke på.

- Det verste var følelsen av å ikke bli trodd. At jeg ble stengt inne på et rom og kalt narkoman. Legene sa at jeg kunne ha fortsatt å pumpe fra smertepumpen til hjertet stoppet. Det ville ikke hjulpet foten, sier han.

Mjønes er fornøyd med utfallet av klagesaken. At sykepleieren ikke lyttet til han og ikke ga han den hjelpen han trengte, fikk konsekvenser for vedkommende.

Usikker på fremtiden

I dag driver Mjønes sitt eget firma, fortsatt innen anleggsbransjen og steinleggerbransjen. Fremtiden virker usikker.

- Jeg er veldig spent på hva som skjer om ti år. Kan jeg fortsatt gå? Kan jeg fortsatt jobbe? Jeg har hørt at 5-10 år er normal varighet på en operasjon av den typen jeg har hatt, men jeg er livredd for å måtte gjennom nye operasjoner. Jeg har hatt 18 operasjoner totalt, og tror ikke beina tåler mer, sier Mjønes.

Sommeren 2013 var han for første gang oppe på en trampoline igjen. Han beskriver det som en angstpreget hendelse.

- Jeg har små barn som ville ha meg med opp. Jeg ble med, men jeg hoppet ikke. Det tar jeg ikke sjansen på å gjøre igjen, sier han.