KvalitetssjekkI 1994 var Harald Pedersen (53) innlagt på Haukeland sykehus fordi han var konstant sliten, trøtt, andpusten og hadde et forstørret hjerte. Legene forberedte operasjon for å sette inn en kunstig hjerteklaff. Mens Pedersen lå på operasjonsbordet med lokalbedøvelse, observerte han en hektisk aktivitet og diskusjoner legene imellom. De hadde oppdaget at det ikke var hjerteklaffen som var problemet.
En uke senere fikk han diagnosen dilatert kardiomyopati.
Transplantasjon eneste løsning
Legene fortalte Pedersen at sykdommen i noen tilfeller ville gå tilbake av seg selv, i andre tilfeller ville den forbli den samme, mens en siste gruppe ville oppleve å bli stadig dårligere. For den siste gruppen ville transplantasjon av et nytt hjerte være eneste løsning. Pedersen tilhørte den siste gruppen.
- Diagnosen ble stilt i november 1994 og jeg ble transplantert våren 2003, så jeg hadde et relativt langt sykdomsforløp. Jeg har lest om diagnosen, og forventet dødelighet fem år etter stilt diagnose, er på 70 prosent, sier Pedersen.
I løpet av 1995 ble han atskillig dårligere, og hjertetransplantasjon ble vurdert for første gang. Istedenfor ble han behandlet med mye medikamenter. Dermed fungerte han rimelig bra, men hjertesvikten sørget for at det ble stadig mindre fysisk aktivitet.
