Kvalitetssjekk
Denne artikkelen er mer enn to år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
På det tyngste har Sunniva Wærdahl veid 147 kg. Hvor lenge hun har vært overvektig, er hun ikke sikker på.
- Ingen i familien min har vært overvektige, og som barn var jeg aldri tykk. Men heller aldri syltynn, forteller Wærdahl.
Frustrerende, vondt og vanskelig
En av årsakene til at Wærdahl ikke vet hvor lenge hun har vært overvektig, er at hun ikke oppdaget det selv før for ett år siden.
- Da jeg veide 147 kg følte jeg meg ikke spesielt tykk. Sannsynligvis fordi jeg fungerte som normalt i samfunnet, med jobb og alt annet som må gjøres. Det har gått gradvis opp for meg hvor tykk jeg er, sier Wærdahl.
Den største oppvåkningen hadde hun da hun ble med på håndballtrening for en stund siden. Hun spilte mye håndball da hun var yngre, og fikk en skikkelig vekker da hun merket den store forskjellen på form, kondisjon og styrke. Sammen med erkjennelsen kom også en skikkelig nedtur.
- Det har vært frustrerende, vondt, sårende og vanskelig å oppdage hvordan omverdenen ser på meg. Da jeg var 16 år hadde jeg en venninne som led av anoreksi. Hun kunne se seg selv i speilet og si at hun var tykk, selv om hun ikke var annet enn skinn og bein. I dag kan jeg forstå hvordan dette kunne skje, for jeg har opplevd det samme, - bare motsatt vei.
Årsaken til at hun ble overvektig, mener hun er på grunn av psykisk påkjenning. I tillegg til at hun ble utbrent og fikk andre problemer som ble tøffe å håndtere psykisk, fikk hun en prolaps i ryggen, lammelser i leggen og i fire av tærne. Etter at de fysiske plagene bedret seg, merket hun at hun hadde fått problemer med balansen. Når hun prøvde å trene taekwondo, fikk hun vondt i knærne.
- Da merket jeg at jeg var tung. Det var flere ting jeg ikke lenger kunne være med på, fordi belastningen ble for stor. Jeg berget nok lenge på at jeg var godt trent i ungdommen, i tillegg til at jeg har en psyke som gjør at jeg vil klare alt, sier Wærdahl.
